Hans Rustad Noe av det mest ubehagelige ved den politiske debatten i Norge er den klare anti-israelske/jødiske tendensen. Den dukker opp parallelt med at islam seiler opp som en politisk faktor. Neppe noen tilfeldighet. Fornemmer man at noen er istand til å overta stafettpinnen? Har man ikke tenkt seg at de kan gå fra ord til handling?
Det er en anomali (noe som eksisterer på tross av, som normalt ikke burde vært der) at et dogmatisk ytre venstre fortsatt har sine tilhengere i kulturlivet, og at de får stå stort sett uimotsagt.
Det mest oppsiktsvekkende ved professor Audun Øfstis artikkel i Klassekampen onsdag om hvorfor det er uriktig å ta debatten om politisk islam nå, var henvisningen til Tyskland på 30-tallet.
Øfsti skriver at det er visse debatter som er ubehagelige.
…reiser man først modernitetsteoretisk kritikk mot politisk islam, så må man jo i rettferdighetens navn uunngåelig komme inn på mulige problematiske forhold mellom religion, stat og politikk også for andre monoteistiske (og universalistiske?) religioner, altså også kristendom og jødedom. Og da kan det fort bli særdeles ubehagelig.
Øfsti nevner alle de kristne kjetterne som dro til USA for å skape et Oleanna der. Det skjedde som kjent ikke helt uten vold. Men går det an å drive enkel historisk regnskapsføring på tvers av århundrene?
Det andre eksemplet Øfsti nevner på ømtålige temaer er langt mer problematisk:
Hvilke debatter som bør tas, hvilken «diskurs» som skal få dominere, eller som bør undergraves, det har mye med timing og kontekst å gjøre. Man kunne kanskje mene at ekte intellektuelle ikke bør ta slike pragmatiske eller «opportunistiske» hensyn, men uansett kontekst si sin mening klart og prinsipielt. Men det holder vel ikke helt. Ville det f. eks. vært passende for en venstreintellektuell på 30-tallet i Tyskland å reise debatt om politisk judaisme, med påpeking av mulige problematiske punkter i forholdet religion/stat/ politikk? Eller er det rimeligere å være fornøyd med venstreintellektuelle modernister som den gang måtte ha «tatt stilling» privat til slike problematiske punkter, men som «tidde» for ikke å risikere å nøre opp under det offisielle stormløpet mot jødene, judaismen og «jøde-bolsjevismen»? Jeg mener ja, det var helt andre diskurser som var politisk og moralsk påkrevet den gang.
Dette er enten sludder eller betent politikk. Øfstis historiefremstilling virker tøvete. Hvem var det på venstresiden som unnlot å kritisere sionismen fordi jødene var under angrep? Man diskuterte så busta føyk! Og hvorfor skulle de ikke det? Det var da en åpen og ærlig debatt om ortodoksi, sekulær jødedom og sionisme. Mange hadde remmer av alle tre i huden. Hva var det som skulle være sensitivt med å diskutere jødenes forhold til stat og religion? Hvorfor bruker Øfsti uttrykket «politisk judaisme»? Det er et uvanlig ord, som har en ubehagelig klang i den konteksten Øfsti skisserer. Den er mystifiserende. Den konstruerer en ubehagelig situasjon: at noen jøder sto for upassende standpunkter, som andre avholdt seg fra å kritisere av hensyn til jødenes situasjon.
Det er løgn. Det fantes ingen slik konstellasjon.
Men den skapes nå av venstresiden, for å kunne brukes til forsvar for muslimer som står i et motsetningsforhold til Vesten og Israel.
Det er snedig, historisk ukorrekt, og ondsinnet. Man bruker historien om førfølgelsen av jødene til å forsvare deres fiender. Kort og godt.
Jeg har sagt det før: Leflingen med antisemittismen er venstresidens Dødskyss.
Det er flere klare tegn på en slik allianse.
Når redaktør Bjørgulv Braanen velger å innkalle Jan Myrdal av alle til å snakke om islam og Vesten, så blir hans forsvar av David Irving klarere. Myrdal fungerer omtrent som Irving for dagens venstreside.
Jeg har merket meg at Braanens uttalelser om Tyskland, jøder og 30-årene, revisjonister og ytringsfrihet er problematiske.
Hans Olav Brendbergs kronikk om artikkelen til Walt og Mearsheimer er uttrykk for samme tendens. Man kan ikke si man ikke forstår tendens og undertone.
Man skulle forsverge at det var mulig: At venstresiden skulle lefle med antisemittisme. Ville ikke den antifascistiske kampen og Auschwitz sørge for en vaksine som varte? Men dessverre. Vi må konstatere at venstresiden ikke er immune, men sogar strekker hånden ut.
Det er alvorlig.
