Hvordan er det mulig at store deler av venstresiden ender opp som fellow travellers til «motstandskampen» i Irak, les: halshoggerne og selvmordsbomberne? Hvordan er det mulig å være for homofiles fulle likestilling og samtidig være ultra-tolerant overfor en intolerant religion?

Venstresiden har sluttet å stille fundamentale spørsmål. Den går på autopilot, og befinner seg nå i et terreng den ikke kommer ut av. Den hengemyra venstresiden befinner seg i, er minst like dyp som amerikanernes i Irak.

Nick Cohen har en artikkel i New Statesman hvor han får frem noen uhyre viktige poenger om logisk brist og moralsk fallitt for venstresiden. Både Cohen og undertegnede har sans for den antifascistiske tradisjonen til venstresiden. Så hvordan kan det ha seg at man ender opp med sympati for selvmordsbombere?

The confusion of our times comes from the failure to grasp that it is possible to have an anti-colonialism of the far right.

Et intellektuelt forfall må ha funnet sted når man utelukkende fokuserer på motstanden mot Israel, uten å bekymre seg om metodene og de farene de representerer for de liberale og intellektuelle, for ytringsfrihet og trosfrihet blant palestinerne. Det er for lettvint å si at motstand per definisjon er progressivt. Da kobler man ut forstanden, for Hamas og Islamsk Jihad har for mange trekk som plasserer dem på ytterste høyre.

Please don’t tell me that it helps the Palestinians to give the far right the time of day, or pretend that Palestinian liberals, socialists, women, gays, freethinkers and Christians (let alone Israeli Jews) would prosper in a Palestine ruled by Hamas. It’s not radical, it’s barely political, to turn a blind eye and say you are for the Palestinian cause. Political seriousness lies in stating which Palestine you are for and which Palestinians you support. The Palestinian fight is at once an anti-colonial struggle and a clash between modernity and reaction. The confusion of our times comes from the failure to grasp that it is possible to have an anti-colonialism of the far right.

Begrepet modernitet, som man elsker å problematisere innefor egen kulturkrets, er forsvunnet fra kartet når det gjeder palestinerne. Er ikke det å behandle dem nedlatende? Etter en annen standard enn vår. Er ikke dette hva Edward Said snakket om da han beskyldte Vesten for å dyrke orientalismen?

Antisemittisme

For å bevare illusjonen om motstanden som progressiv, må man lukke øynene for anti-semittismen på palestinsk og arabisk side. I tilfelle Hamas er den i tillegg eksterministisk.

Den sterke anti-israelske/anti-sionistiske/anti-jødiske strømningen kan ikke overses av venstresiden. Til det er den for manifest, systematisk og global. For å slippe å ta stilling til den, må venstresiden forklare den som en reaksjon på israelsk undertrykking, konkret Israel som okkupasjonsmakt, og kulturelt, fordi Israel tramper på arabernes og muslimenes selvfølelse ved å okkupere palestinsk jord, men også gjennom kontroll med Jerusalem, og tanken om et Eretz Israel.

Bevegelsen går fra bekvemmelighet og feighet til man blir smittet selv. Av egne konspirasjonsteorier. Begynner man først å drømme om jødenes makt, ser man konspirasjoner over alt. I USA og innen vestlig finansliv, medier, kulturliv, er det nok jøder å ta av. Man finner det man leter etter. Man da oppstår et bånd til de sanne antisemittene:

While we’re at it, don’t excuse Hamas and Islamic Jihad and all the rest by saying the foundation of Israel and the defeat of all the Arab attempts to destroy it made them that way. Anti-Semitism isn’t a local side effect of a dirty war over a patch of land smaller than Wales. It’s everywhere from Malaysia to Morocco, and it has arrived here. When the BBC showed a Panorama documentary about the ideological roots of the Muslim Council of Britain in the Pakistani religious right, the first reaction of the Council was to accuse it of following an «Israeli agenda». The other day the Telegraph reported that Ahmad Thomson, a Muslim lawyer who advises the Prime Minister on community relations of all things, had declared that a «sinister» group of Jews and Freemasons was behind the invasion of Iraq.

To explain away a global phenomenon as a rational reaction to Israeli oppression, you have once again to turn the Jew into a supernatural figure whose existence is the cause of discontents throughout the earth. You have to revive anti-Semitism.

Antisemittismen vokser og styrker seg fordi den fyller et politisk behov, både hos arabere, muslimer og vestlige venstreorienterte. Med et stadig sterkere innslag av muslimer i vestlige land dannes det sosiale bånd, og antisemittismen blir salongfähig. Den blir forenlig med å være dannet, akkurat som før annen verdenskrig.

Alternativet

Hvordan kan venstresiden ha mistet sanseapparatet, og ikke gjenkjenner den svarteste reaksjon, og instinktet til å bekjempe den? Historien er død hvis man ikke greier å ta den med seg og anvende den på samtiden.

The alternative is to do what the left used to do. If you look at the list of late-20th-century leftist causes I have mentioned, you will see that the left, for all its faults and crimes, was against fascism.

It used to know that the powerful used racism to distract the powerless, as they do to this day in Egypt, Syria, Iran and Saudi Arabia, where the deployment of Jew hatred is positively tsarist. Although I know it’s hard to credit, the left also used to know that the opponents of fascism, including the opponents of Saddam, had to be supported.

Skjuler nederlaget

I Europa dyrker man forestillingen om å utgjøre en tredje vei, mellom amerikansk kapitalisme og sosialisme. En såkalt sosial markedsøkonomi. Denne modellen er i krise. I både Frankrike, Tyskland og Italia kjemper man for å bevare fellesskapsløsninger, til tross for at man vet at det må skje en omlegging. Personlig har jeg også stor sans for solidaritet og fellesskapsløsninger, men man kan ikke koble ut tankeevnen av den grunn. Man må tore å sette konsekvenser av en løsning opp mot hverandre. Som f.eks: det er bra at folk får uføretrygd hvis de er utslitt eller kronisk syke. Men hvis andelen som er i arbeid synker under et visst nivå, vil det gå ut over de på trygd. Nødvendigvis. Da hjelper det ikke om det står aldri så mange i kø som trenger trygd. Da slår den jernharde nødvendighet inn.

I Norge velger vi å betale oss ut av problemer som andre land er nødt til å ta alvorlig.

Den nye rød-grønne regjeringen er et merkelig kompromiss: Sosialøkonomen Stoltenberg inngår regjeringssamarbeid med minst ett parti som nekter å anerkjenne virkeligheten og vil løse de fleste problemer med mer penger. Man trenger ikke være spesielt skarp for å se at det skaper nye.

Oljepengene har gjort at man ikke har behøvd å ta et ideologisk oppgjør. Vi løser alle problemer med penger: Balkan (FN-innsats=penger), humanitære katastrofer, fattigdommen hjemme og i den tredje verden, klimaproblemet, integrering.

But the liberal left has been corrupted by defeat and doesn’t know much about anything these days. Marxist-Leninism is so deep in the dustbin of history, it is composting, while social democracy is everywhere on the defensive. Hindu, Jewish, Muslim and Christian fundamentalism are beating it in the struggle for working-class and peasant minds. An invigorated capitalism is threatening its European strongholds. There’s an awful realisation that Tony Blair and Bill Clinton may be as good as it gets.

The temptation in times of defeat is to believe in everything rather than nothing; to go along with whichever cause sounds radical, even if the radicalism on offer is the radicalism of the far right.

Det er den fryktelige sannhet: i mangel på tro og saker velger man den som kommer flytende på ei fjøl (som SUF’ere en gang sa om kristendommen!), bare den virker radikal, og det gjør jo Zarkawi og bin Laden. De er jo USAs dødsfiender.

Nick Cohen mener at store deler av venstresiden fortsatt ikke er antisemittisk. Men venstresiden har lagt en felle for seg selv, som den er i ferd med å gå i. Antisemittisme er ikke «just one of those things».

Sosialister har dyrket historien, og trodde de forsto den. Nå danser de som korken på vannet, og bæres hit og dit av strømmen.

Rather, it has been maddened by the direction history has taken. Deracinated and demoralised, its partisans aren’t thinking hard enough about where they came from or – and more pertinently – where they are going.

Den sterke antiamerikanismen som har vokst frem i Norge, langt ut over den tradisjonelle venstresiden, har fellestrekk med antisemittismen. Den er preget av samme emosjonalitet, forenkling, umottakelighet for argumenter og opplysning. Ut av den vokser naturlig nok en forståelse for USAs motstandere, om det så er krefter som er dødsfiender av vårt eget samfunn.

‘Anti-semitism isn’t a local side effect of a dirty war over a patch of land smaller than Wales. It’s everywhere from Malaysia to Morocco, and it has arrived here’
NS Essay
Nick Cohen
Monday 10th October 2005