Den norske eliten er gjennomgående helt på linje med Resistance i USA. Også corona-viruset har Trump fått skylden for. Demonstranter er på plass når han ankommer Center For Disease Control i Atlanta 6. mars. Foto: Tom Brenner/Reuters/Scanpix

I over tre år nå har Donald Trump vært president i USA. Mye rart har skjedd både innad i det store landet og internasjonalt, hvorav en hel del kan relateres direkte til den massive uviljen denne særegne ikke-politikeren omfattes med. Norske politikere og hovedstrømsmedier skiller seg ikke hva dette angår fra Vest-Europa og halve USA; alt Trump står bak, er ille nesten uansett hva som gjøres eller ikke gjøres.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen på førjulsvinteren i Midtøsten, samt ikke minst reaksjonene på samme i Norge og internasjonalt, illustrerte denne massive antipatien. USA bestemte seg for (presidenten har det siste ord i slike sammenhenger; det finnes ulike påstander om hvorvidt beslutningen skjedde med eller mot berørte amerikanske sikkerhetsorganers vilje) å trekke sine militære styrker ut av Syria, i alle fall nesten helt. Man var simpelthen lei av regionens uendelige kriger, for å si det enkelt, og hadde uansett ikke klart å «fikse Midtøsten»trass i den ene intervensjonen etter den andre gjennom mange år. Det man hadde oppnådd ved å ofre et stort antall amerikanske liv og mangfoldige milliarder dollar, hadde ikke vært regningssvarende, innså forretningsmannen i Det hvite hus. Kort tid etter rykket tyrkisk militær inn i Nord-Syria for å tvinge til underkastelse kurdiske nasjonaliststyrker (nå var det disse ISIS-motstanderne som ble kalt «terrorister» i den aldri hvilende propagandakrigen om «Public opinion») som der hadde makten. I Norge så vel som andre vesteuropeiske land var kritikken massiv mot Trump som hadde «latt kurderne i stikken», som ikke lenger ville ta de økonomiske og menneskelige belastningene det innebærer å føre lavintensiv, kronisk utmattelseskrig på fremmed territorium. Ikke minst de mange som opp gjennom årene har skreket seg hese mot det moralsk uakseptable i at USA påtok seg rollen som verdenspoliti, var nå like hoderystende over at landet hadde «sviktet sine venner». 

«Enhver er seg selv nærmest» sier et gammelt ord. Gyldigheten aksepteres stort sett av vettugt folk med en viss livserfaring, i alle fall utenom hypermoralistiske kretser der man isteden taler for at favnen skal holdes kronisk åpen i evig hjelpsomhet mot dem som kommer langveis fra, i det minste verbalt og så lenge de arme vandrende ikke slår seg ned i «de godes» private eplehage. For meg som samfunnsmenneske er det «selv» som ordtaket refererer til, først og fremst mitt fedreland, Norge. Tittelens storebror-lillebror allegori skal sees i dette lys og munner ut i følgende spørsmål: Hvem er vårt lille lands (og små er vi selv om vi stundom prøver å pruste oss opp, det må vi aldri glemme) storebror, og hvordan bør vi stelle oss for at denne beskytteren og hjelperen skal fortsette å beskytte og hjelpe oss også fremtidig?

Etter andre verdenskrig er det ett land som har hatt kraft og vilje til å hjelpe Norge på ulike måter – økonomisk, sikkerhetspolitisk, militært – nemlig USA. Viktig i sammenhengen har selvsagt sikkerhetssamarbeidet i NATO vært, skjønt ingen bør bille seg inn at den formelle likeverdigheten mellom NATO-medlemmene reflekterer noen reell jevnbyrdighet; det er USA som har både økonomisk og militær makt, ingen andre medlemsstater. Skulle noe riktig ille skje, noe som alvorlig truet norsk militær sikkerhet – les: Angrep eller nesten-angrep fra før Sovjetunionen, nå Russland -, så kunne amerikansk militær forsvare oss, annet av betydning fantes ikke. Hvordan steller vi oss i dag for å øke sannsynligheten for at slik hjelp ville komme dersom vi plutselig skulle trenge den?

La oss først ta hånd om argumentasjonen «ja men, det står jo skrevet i NATOs grunnlov at vi skal få hjelp, nemlig i den musketér-inspirerte én for alle og alle for én-paragrafen!». Visst, slik står det skrevet, men det finnes plenty av «liten skrift» som etter hvert er addert til dette hovedprinsippet, og som stadig videreutvikles ettersom verdenssituasjonen forandrer seg. Det er dessuten slett ikke gitt at den eventuelle hjelperen tolker en krise på samme måte som norske politikere gjør det, og følgelig vil sette amerikanske liv og andre sikkerhetsinteresser på spill bare fordi vi synes det ville være fint for oss. Uansett hva man i Norge innbiller seg, og vi er ikke akkurat det minst naive folket i verden, så setter stormakter alltid sine egne interesser først; en mer solid historisk lov finnes knapt. Vi står følgelig overfor en utfordring om hvordan vi best kan sannsynliggjøre at en slik lovnad om assistanse i nødens stund virkelig slår inn, altså hva det lille landet Norge kan gjøre for å holde solidariteten varm og bindende.

Det er to hovedspørsmål som da må besvares. Det ene er hvordan vi opptrer i NATO, hvordan vi selv ivaretar våre forpliktelser, for uten av vi holder vår del av avtalen, står vi svakt om vi senere forlanger at andre skal leve opp til det de har lovt. Det andre er om vi rent allment oppfører oss sånn at ikke storebror, USA, blir alt for «pissed» som det heter på nyspråk. Har vi tirret den aktuelle hjelpesmannen nok, så kan irritasjonen bli så stor at han ikke gidder å stille opp for oss i nødens stund. For igjen: Alle krisesituasjoner er tolkbare, og det er ikke gitt at andres tolkninger vil være de samme som våre om det skulle røyne på.

Norge var i alle etterkrigsår et trofast NATO-medlem. Vi var små, få og hadde svært begrensede økonomiske ressurser, men bidro likevel med vårt på måter som slett ikke var betydningsløse. Nordmennene «gjorde sin plikt og krevde sin rett» som det het med et aldeles fortreffelig Ap-slagord en gang i tiden. I senere år, da Norge er gått fra fattig til å være et rikt land, er dette forandret. Rett nok har vi bidratt under skarpe oppdrag med spesialstyrker og også bombet ved flere anledninger, tilstrekkelig til at Stoltenberg ble generalsekretær i NATO, men ellers skranter det stygt på viljen til å bære vår rettferdige del av byrdene. I stedet for å oppfylle amerikanernes tydelige og rimelige krav om at alle medlemsland må investere minst 2 % av sitt bruttonasjonalprodukt i eget forsvar, har vi nølt og fomlet under både Stoltenbergs og Solbergs regjeringstid, funnet stadig nye bortforklaringer og unnskyldninger for ikke å betale en fullverdig forsikringspremie. Jeg har sagt det før: Det er rett og slett skammelig hvordan vi har unnlatt å bygge ut Forsvaret til noe så nært troverdig. Det er åpenbart at andres – les: amerikanernes – vilje til å trå til militært i en eventuell krisesituasjon når vi gjør så lite for å forsvare oss selv, må bli påvirket av våre unnlatelsessynder. 

Vår allmenne respekt for amerikanske ledere og det amerikanske politiske systemet er også en kilde til betydelig bekymring i vårt aktuelle perspektiv, nemlig i form av norske politikeres og mediefolks åpenbare og uttalte forakt for deres lovlig valgte president og øverstkommanderende: Donald Trump. Tenk etter et øyeblikk hvordan det hele ville vært dersom amerikanske medier og politikere hadde uttalt seg foraktfullt – ikke én gang, men og om igjen – om norske politiske bevegelser, partier og, ikke minst, vår statsminister; vi ville blitt ekstremt furtne og forurettede, og ikke uten grunn. Det er respektløst å omtale et alliert lands lovlig valgte leder slik Trump er blitt omtalt, intet mindre, men likevel har Akersgatas og Løvebakkens utvalgte holdt på med sine smedekampanjer i årevis nå. Som nevnt innledningsvis, er alt galt med Trump; han er oransje i ansiktet og har tåpelig hårsveis i tillegg til hva han sier og gjør. Ikke om noen tidligere president har man snakket med slik forakt, men nå er det fritt frem, for man mener seg å vite at mannen personifiserer ondskapen og dumheten i verden mens derimot hans motstandere er som oss, kloke og gode.

Den oppmerksomme leser vil merke seg at jeg ikke sier ett ord ovenfor om hvorvidt Trump fører en god og klok politikk for USA eller ikke, ei heller om hans kamp mot «deep state» og Demokratene vil vise seg å være nyttig for Norge på sikt. Slike vurderinger er nærmest irrelevante med mindre man tilhører den eksklusive gruppen av politiske fanatikere som mener seg å ha gudegitt totalinnsikt i hva som er rett og galt i verden. Mitt poeng er ett og ett alene: I alle fall av hensyn til hva som gagner Norge dersom så galt skulle være at vi havner i en ordentlig sikkerhetspolitisk knipe, burde man innen den norske politiske eliten hatt vett nok til å sette tann for tunge og ikke plumpe ut med personlige meninger om interne amerikanske politiske anliggender. Man blander seg helt enkelt ikke inn i andre folks og staters interne politikk, som vi heller ikke ønsker at andre skal legge seg opp i hva vi gjør og mener. 

Alt dette gjelder prinsipielt, men mitt valgte perspektiv denne gang var altså nytteperspektivet: Nordmenn bør ikke gjøre seg ulekre for dem vi kan komme til å måtte be om hjelp. Å opptre slik er rett og slett for dumt, og vi bør definitivt ikke bedrive politisk selvskading på mer enn ett område (innvandringspolitikken!) samtidig. 

Har våre politiske foresatte ikke skjønt dette før, så kan nå være et godt tidspunkt for å legge om kursen. Sjansene er nemlig betydelige for at amerikanerne velger å gi Trump fire år til i Det hvite hus, noe selv norske kommentatorer etter hvert ser ut til å ha forstått. Da bør vi vite å oppføre oss med mer forsiktig klokskap i neste periode enn vi har gjort hittil. I lengden kan det vise seg å være alt annet enn smart å spille hasard med forsikringen av det viktigste for oss, vår egen frihet og selvstendighet. Forståelse for dette prinsippet burde være et absolutt minimum for norske politiske ledere.

 

 

 

 

 

 
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.