Erik Selle peker på noe viktig i sitt svar: Et politisk parti trenger demokratiske spilleregler, tydelige vedtekter og valgte organer. Det er jeg enig i.

Men svaret hans besvarer ikke nødvendigvis hele spørsmålet.

Mitt opprinnelige innlegg handlet ikke om hvorvidt partier skal ha interne demokratiske prosesser. Det handlet om hva som faktisk har skjedd i Østfold, hvordan situasjonen kunne utvikle seg så langt, og hvordan ansvar håndteres når tilliten brytes ned.

Det er et viktig skille:

Formell myndighet er ikke det samme som reell ansvarlighet.

At et organ har myndighet etter vedtektene, avgjør ikke alene om en konflikt er håndtert på en god, klok eller tillitbyggende måte. Det kan fortsatt være legitimt å stille spørsmål ved kommunikasjon, ledelse, habilitet, skjønnsutøvelse og hvordan uenighet er blitt håndtert.

Selle beskriver de tidligere tillitsvalgte som en gruppe som ikke fulgte spillereglene, og mener at de burde gått gjennom de organene som valgte dem. Dersom det er riktig, er det naturligvis relevant. Ingen organisasjon kan fungere dersom valgte organer eller enkeltpersoner setter seg over vedtektene.

Men også dette bør kunne undersøkes.

Når et fylkesstyre og et lokallagsstyre trekker seg og melder seg ut, er det legitimt å spørre hvorfor. Det betyr ikke at deres vurderinger nødvendigvis er riktige. Det betyr at også deres begrunnelse bør tas på alvor og undersøkes.

På samme måte må det være mulig å stille spørsmål ved sentralledelsens håndtering, uten at det automatisk betyr at kritikken mot ledelsen er berettiget.

Begge deler kan undersøkes samtidig.

Selle skriver selv at partiet har sviktet når det gjelder skolering, og at det i denne saken kan ha vært behov for «voksenopplæring». Det er en interessant erkjennelse. Da bør det også være mulig å spørre konkret: Hva var det partiet sviktet på? Hva kunne vært gjort annerledes? Og hva kan partiet lære av dette?

Dette handler ikke om å plassere all skyld hos partiledelsen. Det handler om ledelsesansvar.

En leder har ikke bare ansvar for å håndheve regler når andre bryter dem. Det følger også et ansvar med å undersøke om egen håndtering kan ha bidratt til at en konflikt eskalerte, og om noe kunne vært gjort annerledes. Hva man velger å legge vekt på, hvilke spørsmål man stiller, og hvilke verdier man lar være styrende, har også betydning for hvordan en konflikt utvikler seg.

Det betyr ikke at en leder skal ta på seg skyld som ikke er berettiget. Det betyr at ledelsen må tåle at også dens egen rolle blir vurdert.

Det er nettopp slik tillit kan bygges.

Selle har rett i at det er legitimt å være i mindretall, og at medlemmer kan trekke konsekvensene dersom de ikke lenger har tillit til organisasjonen. Et demokratisk parti må også ha rom for reell uenighet – også ideologisk. Det avgjørende er ikke at alle mener det samme, men hvordan uenigheten fremmes og håndteres.

Men det er også legitimt å spørre hvorfor så mange tillitsvalgte kom til dette punktet.

Når flere over tid har valgt å forlate partiet, er det også legitimt å spørre om det finnes et mønster som bør undersøkes. Det betyr ikke at alle som har gått, nødvendigvis har rett i sin kritikk. Men det betyr heller ikke at deres kritikk kan avfeies fordi de er i mindretall.

Et mindretall kan ta feil. Men et mindretall kan også peke på reelle problemer som flertallet eller ledelsen bør være villige til å undersøke.

Det bør undersøkes, ikke konkluderes med på forhånd.

Det var også utgangspunktet for mitt første innlegg.

Politiske partier ber velgerne om tillit. Da må de tåle spørsmål om hvordan de selv bruker makt, hvordan uenighet håndteres, hvordan ansvar plasseres, og hvordan tillit bygges opp igjen når den først er brutt.

Dette gjelder ikke bare Konservativt. Det gjelder alle politiske partier.

Og dermed står det opprinnelige spørsmålet fortsatt:

Hvem kontrollerer partiene når kritikken gjelder dem som selv sitter med makten?

Partidemokratiet skal selvfølgelig være en del av svaret. Men det må også være rom for selvkritikk, åpenhet og reell vilje til å undersøke egen håndtering.

Et sunt demokrati trenger ikke bare regler. Det trenger mennesker som tåler kritiske spørsmål, lytter til motforestillinger og er villige til å erkjenne egen del når noe har gått galt.

For én ting er ord.

Noe annet er praksis.

Hvem skal kontrollere partiene?

Én ting er ord, noe annet er praksis. Hvem skal kontrollere partiene?