Historisk sett er 1600-tallet den hollandske billed­kunstens blomstrings­tid, skjønt årsakene til dette maleriske mangfoldet skyldes ikke en kunstnerisk frigjøring, men en systematisk ikonoklasme eller billed­fiendtlig­het med røtter i religiøs tro og teologi. Tydeligst kommer det til uttrykk i den kalvinistiske troens forbud mot kirkelig utsmykking generelt og billedbruk spesielt. Det var en billed­fiendtlig­het som skapte et kunstnerisk klima med vekt­legging på helt andre motiver enn det spesifikt religiøse.

På en måte skapte denne billed­fiendtlig­heten et unikt malerisk engasjement og en tematisk fordypelse som satte den hollandske billed­kunsten i en historisk særstilling. Siden kirken ikke lenger ga oppdrag, måtte kunstnerne finne andre måter å livnære seg på. Portrett­sjangeren var nærliggende, her kunne malerne utvikle en sanselig skjønnhet og stofflig dybde som ga portrett­bildet et magisk nærvær. Dette er egenskaper og kvaliteter som går igjen i alle sjangere, enten det gjelder portretter, gruppe­bilder, marine­malerier eller landskaper.

En spesiell variant innen dette sjanger­maleriet er «de hvitkalkede kirkers estetikk», der kunstneren maler billed­tomme kirkerom. Her er det særlig to kunstnere, Pieter Saenredam og Emanuel de Witte, som perfeksjon­erte sjangeren. Deres monumentale og minimalistiske kirkerom ble umåtelig populære, for her kunne malerne skape en skjønnhet uten religiøs og symbolsk innblanding. Kirke­rommet blir tømt for konfesjon og teologi, slik at maleriet nå fremstår som et kunstnerisk objekt på estetikkens premisser.

Pieter Jansz. Saenredam: Interiør i Buurkerk, Utrecht (1645). Public domain, via Wikimedia Commons.

Argumentasjonen kan minne om modernismens teoretiske kamp mot naturgitte og gjen­kjennelige motiver i kunsten, til en slags virkelighets­fjern estetikk. Selv om Saenredam og de Witte ville male et billedtomt kirkerom, var de ikke imot selve kirke­tradisjonen, de ønsket bare å skille mellom kunsten og kirkens teologi. Poenget var å kunne male et kirkerom, som i sin stilrene skjønnhet ble skapt på kunstens premisser.

Dette var en spesiell problematikk innen den hollandske billed­kunsten på 1600-tallet, det man kaller barokkens epoke. Med tiden forsvinner det teologiske presset på kunsten, men da har mangfoldet i motivisk engasjement blitt en slags normal­tilstand av malerisk følsomhet og høy estetisk kvalitet. Det hollandske borger­skapet var velstående og kunst­interesserte, spesielt med henblikk på å få prydet sine hjem med utsøkte portretter av seg og sin familie. Her ble kunsten et viktig virkemiddel i sosial markering.

I den sammenheng er det nærliggende å nevne at det også ble startet og drevet privat kunsthandel i de hollandske bystater. Her ble det ikke bare solgt bilder, man kunne også bestille et maleri av en bestemt kunstner. Interessen for billed­kunst var stigende og motiv­typene i vekst, noe som også skapte en påfallende profe­sjon­al­iser­ing av kunstner­standens medlemmer.

Mange kunstnere hentet også faglig inspirasjon fra studier og praksis i utlandet. Det mest iøyne­fallende virke­middelet var importen av chiaro­scuro-prinsippet, at kunstneren modulerte billed­rommet ut fra en subtil fordeling av lys/mørke. Ved hjelp av denne teknikken kunne man i maleriet skape en visuell magi som forvandlet billed­kunsten til en arena for alt mellom himmel og jord, men sett ut fra skjønn­hetens synsvinkel.

Pågående restaureringsarbeider av Rembrandts «Nattevakten» (1642). Eget foto.

Blant de hollandske kunstnerne sto Rembrandt i en særstilling, han var maleriets mester i alle henseender. Riksmuseet i Amsterdam har her mye å by på. Rembrandts «Nattevakten» er til restaurering, men kan betraktes mens jobben utføres. Sentrale verker av Vermeer van Delft er også tilgjengelige, men køen kan være distraherende. Sistnevnte har en malerisk stillhet og fredfull belysning som mer påkaller ettertanke og evighetslengsel. Rembrandt kaller mer på det maleriske øyeblikket, mens Vermeer åpner for en meditasjon i lysets myke og milde modulasjoner.

Johannes Vermeer: «Melkepiken» (ca. 1660). Eget foto.

1600-tallets hollandske mangfold av billedkunst er en eventyrlig historie, men den er også et aktuelt faktum. Mangfoldet eksisterer fortsatt som en historisk skattkiste i mange av landets museer. Der kan vi se og studere datidens maleriske mangfold, som også formidler en lysbåren skjønnhet som dagens kunstnere ikke aner å eksistere. Her tenker jeg på våre egne kunst­akademier som ikke kan bibringe sine studenter et eneste glimt av virkelig­hetens skjønnhet.

Rembrandt van Rijn: «Jødebruden» (ca. 1665-1669). Eget foto.

I dag har billedkunsten havnet i en ny form for ikonoklasme, som ikke forbyr bilder, men billed­skjønn­heten. Her er det to sentrale forbud: 1. Det er ikke tillatt å hente inspirasjon fra fortiden. 2. Du må fornekte all skjønnhet i den bildende kunst. Ut fra slike negative krav finnes det ingen åpning mot malerisk skjønnhet eller kunstnerisk frihet. I dag er det staten som dikterer ikono­klasmen, skjønt det er de organiserte kunstnerne som praktiserer billed­fiendtlig­heten. Det er på tide med en kunst­politisk reformasjon.