Norge befinner seg i dag i en utenrikspolitisk særstilling ved å ha en utenriksminister som har fått status som persona non grata i Israel og samtidig var uønsket i Washington. Dette reiser prinsipielle spørsmål om Norges evne til å fremme nasjonale interesser i de viktigste fora for samhandling med allierte. Likevel velger statsminister Jonas Gahr Støre å videreføre en politisk linje der utenriksminister Espen Barth Eide opererer med disse begrensningene.

Når tradisjonelle diplomatiske kanaler i Vesten til en viss grad er lukket, kan det se det ut til at man søker alternative arenaer. Espen Barth Eide besøkte Libanon og Syria 24.–25. august:

«Jeg besøker Syria og Libanon for å vise Norges støtte til de to landene, som hver på sin måte står overfor store utfordringer. I Syria har befolkningen og myndighetene kommet i gang med gjenoppbyggingen etter 14 år med borgerkrig. I Libanon lever befolkningen i store deler av landet med en konstant trussel om nye israelske angrep,» sier utenriksministeren. «Norge har et betydelig politisk og bistandsengasjement i de to landene. I år vil Norge bidra med 420 millioner kroner til Syria og 336 millioner kroner til Libanon. Støtten går blant annet til gjenoppbygging, tiltak innen helse og energi, minerydding og humanitær hjelp.»

Det er urovekkende at Barth Eide i sin kommunikasjon nevner befolkningen, men unnlater å nevne terrororganisasjonen Hizbollah styrt av terrorregimet i Iran, som har holdt Libanon i et jerngrep i flere tiår og som har utført utallige terroraksjoner mot Israel. Han adresserer heller ikke Tyrkias de facto okkupasjon av store deler av Syria. I stedet fremstilles en trussel fra Israel som den eneste konstante trussel.

I pressemeldingen nevnes heller ikke de sikkerhetspolitiske realitetene og de formelle avtalene mellom Israel og Libanon, og mellom Israel og Syria, som er kommet i stand i samarbeid med USA og som har til hensikt å bekjempe regional terrorisme. Mange sivile libanesere og israelere ønsker varig fred seg imellom, og mange ser på kampen mot Hizbollah som avgjørende for å få det til.

Mens Abraham-avtalene mellom Israel, De forente arabiske emirater, Bahrain, Marokko og Sudan, sammen med fredsavtalene med Egypt og Jordan illustrerer en voksende regional erkjennelse av behovet for samarbeid mot islamistisk terror og arbeid for fredelige relasjoner mellom Israel og dets naboland, fremstår Barth Eides uttalelse som asymmetriske. Det er iøynefallende, men dessverre ikke overraskende, at utenriksministeren unnlater å adressere Hizbollahs terrorvirksomhet mot både Libanons og Israels befolkninger, og i stedet ensidig kritiserer Israels defensive forsvarsoperasjoner.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om slike besøksinitiativ genererer reell utenrikspolitisk merverdi, eller om de i hovedsak må betraktes som symbolske handlinger med begrenset eller endog negativ betydning for norske interesser. Det synes å råde en antakelse om at Norges økonomiske ressurser gir oss vedvarende mulighet til å kjøpe oss fri fra politiske omkostninger.

Det er imidlertid grunn til bekymring når den politiske ledelsen i økende grad utfordrer relasjonen til vår viktigste allierte gjennom det som kan oppfattes som en parallell utenrikspolitikk, som risikerer å utløse kraftige motreaksjoner fra USA. Norges beslutning om å gi full støtte til den omstridte internasjonale straffedomstolens (ICC) med Barth Eide som pådriver, står i direkte motstrid til posisjonene i Washington og Jerusalem, som begge bestrider domstolens mandat i denne sammenhengen. Ved å innta en så profilert holdning, kan den norske regjeringen utsette det bilaterale forholdet til USA for en uheldig belastning da dette er direkte i strid med vår hovedallierte USAs politikk.

Kombinasjonen av slike diplomatiske valg og offisielle invitasjoner til representanter fra autoritære regimer, sender problematiske signaler som ikke går upåaktet hen hverken i USA, Israel eller andre stater i Midtøsten som er allierte med USA – regionale aktører som betrakter Irans regionale maktambisjoner og islamistiske terrororganisasjoner som sin fremste sikkerhetspolitiske utfordring.

Den symbolske betydningen av at både Mahmoud Abbas og Irans ambassadør Alireza Jahangiri mottas som hedersgjester ved Kongens bord, sett i sammenheng med en opplevd tvetydighet i regjeringens linje overfor Hamas, samt at UD frarådet Kongen å kondolere jødene ifm 7. oktober-massakren, harmonerer heller ikke med Norges førsøk på å bli sett som en brobygger og fredsmekler.

Retorikk og realiteter

Denne diskrepansen blir særlig tydelig i utenriksministerens uttalelse ved Kongens bortgang kort tid etter reisen til Libanon og Syria:

«Takk for alt, Kong Harald. Det er med dyp sorg jeg mottok budskapet om at vår folkekjære konge har gått bort. Kong Harald lærte oss at Norge er et land som bygges på tillit, fellesskap og raushet. Gjennom årene har jeg vært stolt av å representere det Norge han sto for der ute i verden. Nasjonen kjente Kongen som en raus og varm konge for landet vårt. Jeg kjente Kongen som en nær og klok samtalepartner, blant annet i mine ukentlige audienser på slottet. Jeg satte stor pris på Kongens kloke tanker om verdens gang. Det kommer jeg til å savne. I sorgen kjenner jeg også på en dyp takknemlighet for et liv viet til Norge. Min dypeste medfølelse går til Dronning Sonja og hele kongefamilien.»

I et retorisk perspektiv er det også påfallende hvordan utenriksministerens uttalelse ser ut til å sentreres rundt ministerens eksklusive tilgang til monarken. Ved å bruke det personlige pronomenet «jeg» seks ganger i en kort kunngjøring, flyttes fokuset fra Kongens samlende symbolverdi til utenriksministerens egen posisjon.

De verdiene Barth Eide trekker frem – tillit, fellesskap og raushet–danner skarp kontrast til den virkeligheten mange norske jøder opplever i dag. Nettopp disse tre egenskapene har glimret med sitt fravær i regjeringens møte med det jødiske miljøet etter 7. oktober-massakren. Dette var det største og mest brutale angrepet på jøder siden Holocaust, en hendelse som krevde uforbeholden moralsk klarhet fra landets ledelse.

Det var Utenriksdepartementet (UD) som frarådet monarken å uttrykke den samme offisielle medfølelsen med ofrene for 7. oktober-massakren som det er sedvanlig å formidle ved andre humanitære katastrofer. Så når utenriksminister Barth Eide hevder å representere de nasjonale verdiene Kongen symboliserer, reises et legitimt spørsmål: Inkluderer dette verdigrunnlaget også den jødiske minoriteten?

Det er grunn til atter en gang å etterlyse en tydeligere refleksjon fra det tause Storting:

Gagner det Norge på noen måte å fortsette med dagens ubalanserte Midtøsten-politikk?

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.