Vi lever i en merkelig tid. Ikke fordi det mangler temaer å skrive om, men fordi de er blitt så mange at hjernen ikke lenger makter å sortere dem. Når hver katastrofe erstattes av en ny før vi engang har rukket å reagere, blir ikke resultatet klarhet – men stillhet.

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det finnes ingenting å skrive om.» Slik uttrykte venninnen min seg her om dagen. Også hun livnærer seg av å sette sammen bokstaver til ord som i beste fall skaper meningsfylte setninger og tekster.

Jeg var enig med henne – men så tilføyde jeg: «Eller så finnes det for mye å skrive om?» Vi ble enige om at nettopp dét var problemet: at det nå fins så mye å skrive om at nesten ingenting blir skrevet.

Hjernen orker ikke å ta inn over seg alt som skjer, klarer ikke å prosessere, analysere og formulere det med ord.

For hva skal man skrive om?

Skal man skrive om hvordan Tidö-regjeringen – endelig – innførte lover for å stanse terrorisme og antisemittisme? Eller skal man skrive om hvordan Hamas-tilhengere og antisemitter får marsjere gjennom Stockholm hver lørdag – mens de roper om å utrydde Israel og alle jøder? Kanskje burde man skrive om hvordan politiet bare er tilskuere, eller hjelper «demonstrantene» ved å fjerne alle som kritiserer dem? Eller kanskje bør vi skrive om alle jødene som velger å forlate Sverige fordi de ikke lenger føler seg trygge her?

Skal man skrive om hvordan politiet tillater Hamas-tilhengerne å demonstrere for utryddelsen av jødene – utenfor den jødiske skolen i Stockholm? Eller om hvordan en jødisk lege ble avskjediget fra Karolinska sjukhuset etter anklager om at han «drepte palestinske barn»? Eller kanskje om hvordan det samme sykehuset ikke grep inn da deres leger valgte å blokkere sykehusinngangen og kreve folkemord på jøder for å støtte en fengslet Hamas-general? Og om hvordan politiet heller ikke grep inn. Ikke denne gangen heller.

Kanskje kunne man skrive om at man i dag ikke engang kan gå ut for å se VM-fotball uten å risikere å bli trampet i hjel av kriminelle afrikanere? Eller om at Sverige er blitt så sykt at en 47 år gammel familiefar lørdag ble slått i hjel av tre innvandrerungdommer, bare fordi han ba dem om å plukke opp søppelet sitt? Eller om at en fem år gammel jente – mindre enn to døgn senere – ble knivstukket i halsen mens hun lekte på en lekeplass, og at mediene deretter beskrev angrepet som «uprovosert» ..?

Bjarne Ögård (47) ble slått i hjel lørdag etter å ha bedt tre innvandrerungdommer om å plukke opp søppelet sitt etter seg. Foto: Skjermbilde Facebook/Bjarne Ögård

Kanskje kunne man fundere litt over på hvilken måte en lekende femåring kan provosere fram et drapsforsøk (kanskje bar barnet en davidsstjerne rundt halsen)? Eller at det ble merkelig stille blant alle godhetsposørene som hevder at «barn skal ikke sitte i fengsel» da det viste seg at den som stakk kniven i halsen på femåringen, var en 13 år gammel gutt?

Kanskje kunne man nevne at ingen av disse hendelsene – som fant sted i løpet av 12 dager – overlevde mer enn ett døgn hver i mediene?

Man kunne eventuelt kanskje skrive om S-politikeren som myrdet sin kone og nå har søkt permisjon fra livstidsdommen for å få kjempe for de iranske mullahenes morderregime? Eller at mullahene har spioner både i Migrationsverket og Försvarsmakten – og sannsynligvis i alle øvrige svenske myndigheter?

Eller hvorfor ikke skrive om hvordan de kriminelle gjengene har overtatt myndigheter, advokatkontorer og hele kommuner – med støtte fra Socialdemokraterna? Kanskje kunne man også skrive noe om hvordan nettopp de S-representantene som i sitt maktbegjær har alliert seg med både islamister og gjengkriminelle, men som nå sier at de vil «ta ansvar for Sverige»? Kanskje kan man skrive om at Socialdemokraternas maktbegjær er så stort at de er villig til å slippe antisemittiske kommunister inn i regjeringen?

Kanskje kunne det være verdt å skrive om hvordan de samme individene som i et kvart århundre har skreket seg hese om nazistiske støveltramp og at «det var slik det begynte på trettitallet», er usynlige nå når den nazistiske ideologien faktisk marsjerer i svenske gater hver lørdag og 1930-tallet faktisk har kommet (om enn prematurt)?

Under demonstrasjonen i Stockholm forrige lørdag ble Gaza sammenlignet med Auschwitz. Flere demonstranter var utkledd som sykehusansatte. Til tross for det antisemittiske og holocaust-relativiserende budskapet valgte politiet å avstå fra å gripe inn. Foto: Skjermbilde Facebook

En og annen formulering kunne kanskje handle om hvordan jenter i svenske barnehagers småbarnsavdelinger tvinges til å bære hijab for å beskytte sine mannlige slektningers ære, hvordan barn fortsatt blir giftet bort eller hvordan tenåringer sendes til hjemlandene for ikke å bli «for svenske» – eller blir drept fordi de allerede er blitt for svenske ..?

Eventuelt kan man skrive om hvordan svenske tjenestemenn nekter å følge loven og i stedet velger å opptre som aktivister til fordel for illegale innvandrere? Eller om hvordan det har vært mulig å bli værende i Sverige – i flere tiår! – til tross for utvisningsvedtak, og om hvordan illegale innvandrere er blitt forsørget av svenske skattebetalere? Kanskje er det verdt å skrive noen linjer om hvordan svenskene snart er i mindretall i sitt eget land? Eller om trygdesystemene som gjør det mulig å leve godt uten å arbeide?

Man burde kanskje skrive om voldtektene innen eldreomsorgen? Om hvordan helsevesen, skole og omsorg er blitt brukt som integreringsverksteder for unge innvandrermenn som har takket svenskene ved å begå overgrep mot våre barn og gamle? Ellers kan man jo skrive om «det nye Sverige», der moskeer sponses av islamistiske regimer og nye politiske partier krever særlovgivning og positiv særbehandling av én spesifikk religion?

Apropos integreringshavariet: Skulle man skrive om de rødgrønne? Om hvordan Socialdemokraterna går til valg på å tvangsblande befolkningen, heve skattene og åpne grensene igjen? Eller hvordan Miljöpartiet går til valg på å totalrasere både svensk bilisme og landets energiforsyning – og ødelegge den svenske naturen samtidig? Hvordan kommunistene går til valg med antisemitter, terrorsympatisører og dømte forbrytere på listene? Og hvordan de rødgrønne – til tross for alt dette – likevel leder på meningsmålingene?

Når man først skriver om de rødgrønne, kan man jo benytte anledningen til å skrive om at Svenska kyrkans biskoper gjerne samarbeider med islamister som mener at homofile skal drepes, men vil kaste ut alle prester som ikke vier likekjønnede par? Biskopene som snakker så pent om menneskeverd og kristen kjærlighet, men som samtidig nekter å gripe inn mot mobbingen og krenkelsene i egen organisasjon (som år etter år blir kåret til Sveriges verste arbeidsplass)?

Kanskje, kanskje skulle man våge å nevne ryktene som hevder at statsministerens kone ble ordinert til prest til tross for at hun ikke hadde bestått studiene? (Er det sant eller ikke? Ingen vet, siden både universitetet og bispedømmet nekter å besvare spørsmål.) Ikke minst ble vel prestevielsen en snarvei til å skjære gull med den eksistensielle helsens tollekniv?

Stockholms biskop Andreas Holmberg mottar «kunst» der Jesu død på korset fremstilles som homosex. Foto: Skjermbilde fra Facebook.

Når man likevel er i gang med å skrive om religion, kan man kanske skriva om at islam – ideologien som krever verdensherredømme – befaler sine tilhengere å drepe, og har et forbilde som har gått inn i historien som slakter, voldtektsmann og pedofil? Eller om det absurde i at svenske feminister nå kjemper for et religiøst klesplagg som signaliserer kvinnens underordning og hennes ansvar for mannens ære og seksualitet? En og annen linje kunne jo også vies fenomenet «svenske konvertitter» og det faktum at Sverige er det landet som har forsynt IS med flest terrorister – som nå er hentet «hjem» for å bo midt iblant oss?

Man kunne muligens skrive om hvordan Sverige fortsetter å gi milliarder til det som nylig var kjent som Europas mest korrupte land, og om hvordan vi tømmer våre egne militære ressurser for å styrke det samme landets nazistiske brigade – til tross for at våre politikere samtidig mener at russerne kan invadere oss når som helst? Eller om hvordan svenske medier er blitt så regimelojale og agenda-jagende at de får Nord-Koreas rosa dame til å fremstå som en glad amatør?

Man kunne også skrive om hvordan det svenske barnevernet, familiedomstoler og domstoler fortsetter å knuse ofrene for familievold og belønne gjerningspersonene – til tross for at det koster kvinner og barn livet? Eller om hvordan svenske barn får det stadig verre av å bli tvunget til å oppholde seg i ikke-fungerende og voldelige skolemiljøer? Om hvordan våre politikere mener at løsningen på dette problemet er å tvinge barna til mer skolegang? Eventuelt kunne man skrive om hvordan barnevernet overtar barn når foreldrene vitterlig forsøker å beskytte dem mot vold?

Tintin var bare åtte år gammel. Han ble myrdet av faren sin i februar 2023, under et to timer langt besøk som fant sted mot Tintins vilje – han hadde gjentatte ganger gitt uttrykk for at han var redd faren sin, men myndighetene lyttet ikke. Foto: Skjermbilde Facebook/Lex Tintin

Når man først er i gang, kan man jo nevne de klimaaktivistiske værmeldingene, som forvandler svensk sommervarme til helvetes heteste inferno? Eller om at de samme politikerne som advarer om at varmen i byene koster liv, gladelig fortetter de samme byene og bygger på hver eneste grønne flekk – noe som øker temperaturen? Kanskje kan man også skrive om politikere som på den ene siden sier at de vil verne naturen, men på den andre siden vil bygge vindkraftverk som bokstavelig talt dreper både plante- og dyreliv?

Kunne man kanskje skrive om hvordan Sverige er blitt forvandlet til et anarkotyranni, der én kategori av befolkningen kan oppføre seg omtrent som de vil, uten å bli rammet av konsekvenser, mens en annen kategori blir gransket, detaljstyrt og straffet nådeløst? I samme åndedrag kunne man vel også nevne det faktum at enkelte såkalte kjendiser kan komme med gjentatte antisemittiske og terrorhyllende uttalelser, og likevel være hyppige programledere og deltakere i SVT og TV4? Eller at SVTs dekning av morder-ayatollaen Khameneis begravelse ble forvandlet til en stemningsfylt hyllest?

Mon tro om man burde skrive noe om EU? Om hvordan EU tvinger oss til å innføre lover som resulterer i et orwellsk overvåkingssamfunn? Om hvordan EU snakker om demokrati, men styres diktatorisk? Om korrupsjonsanklagene mot von der Leyen? Om påvirkningsoperasjonene mot europeiske valg?

Til slutt kan man jo skrive om 15-minuttersbyene, om hvordan de «grønne satsingene» overfører penger fra skattebetalerne til klimabedragere, om hvordan Sveriges vindkraftparker eies av kinesiske selskaper, om hvordan flertallet av skogbranner ikke skyldes «klimaendringer», men pyromaner, eller om hvordan stadig flere skattebetalere planlegger å flykte fra Sverige?

Er det i det hele tatt noen idé å overvåke nyhetsstrømmen? Det som er den ferskeste katastrofen akkurat nå, vil jo være erstattet med en ny om et kvarter …

Hjernen min krever en pause. Og det fins jo likevel ingenting å skrive om!?

Kjøp «En nasjons selvmord» av Matt Goodwin her!

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!