Svenskene blir vanligvis beskrevet som verdens fredsdue – og slik var det, frem til 24. februar. Men samtidig som Russland invaderte Ukraina, endret noe seg i den svenske folkesjelen. Eller rettere sagt: Da politikere og media ga svenskene rett til å uttrykke hat og et ønske om vold, endret noe seg. Som på et gitt signal var det en ny konsensus: Hvis det i andre land fortsatt kan være en debatt om krigen, konkurrerer svenskene kun om hvem som hater Russland mest.

Ingenting er «lagom» lenger.

Alle som studerer sosiale medier, vil raskt oppdage endringen. Hvis et riktig svensk verdigrunnlag for en drøy måned siden var å gå inn for fredelige løsninger, kompromisser og måtehold, er det i dag endret til å kreve intensivert krig, slakting av russiske soldater og utvisning av alle russiske borgere som befinner seg i Sverige.

Alle som i det hele tatt puster ut et ønske om fred, viser seg å være putinister.

Boikotten av alt russisk må være total, enten det fører til hungersnød i Europa eller til en tredje verdenskrig. Ingenting betyr noe lenger, svenskene fortsetter å rope etter «absoluter Krieg».

Hvor kommer all denne aggresjonen fra? Hvordan kan et folk som nettopp har møtt barnedrepende terrorister med håndhjerter, over natten bli forvandlet til blodtørstige krigshissere? Hvordan kan foreldre som snakket om «forståelse» for morderen som tok livet av barna deres, plutselig kreve hodene til fremmede på et fat?

Eller er det akkurat der svaret kan være – i det lenge fortrengte?

Tross alt handler det kanskje ikke om en endret mental innstilling, men «bare» om at proppen er trukket ut og ånden har forlatt flaska fordi mengden av oppdemmet aggresjon, frustrasjon og hevnlyst var så stor at alt resulterte i en eksplosjon?

Hva har presset oss til dette punktet?

De siste tiårene har Sverige forvandlet seg fra å være et av verdens tryggeste land til å bli det nest mest voldelige i Europa. Sverige har i dag topplasseringer innen statistikk angående skyting, eksplosjoner og voldtekter. Svenskene er blitt tvunget til å se barna sine bli ranet, voldtatt eller skutt og drept. Terrorister streifer rundt i gatene våre. Samtidig har sosiale sikkerhetsnett sluttet å eksistere, økonomien er blitt dårligere, og fremtiden har blitt stadig mer usikker. Både fysisk og psykisk trygghet har med andre ord forsvunnet.

Likevel har ikke svenskene iverksatt noen revolusjon; de har ikke engang protestert.

Grunnen er enkel: Alle har kjent de implisitte reglene om hva man kan og ikke kan uttrykke. Alle som har kritisert utviklingen, har blitt straffet, ofte gjennom sosial ekskludering og tapt inntekt. Dermed har ikke protestene funnet sted, men det har bare gjort at trykket i den nasjonale trykkokeren av frustrasjon har økt, økt og økt.

Frem til 24. februar. Så fikk svenskene plutselig grønt lys til å hate og rope på vold. Så ble alt som var bygget opp over så mange år, sluppet løs – med en kraft som var like enorm som unik.

Så er det virkelig Russland vi ønsker å utslette fra jordens overflate? Er det virkelig Ukraina vi er så enormt forpliktet overfor? Eller er følelsene knyttet til Sverige og den svenske samfunnsutviklingen?

Jeg vil påstå at den røde tråden finnes akkurat der: At de tidligere så pasifistiske svenskene nå skiller seg ut for sin krigs-iver, handler om konfliktene innad i Sverige snarere enn om krigen mellom Russland og Ukraina. Svenskene som nå brøler etter den totale krigen, er de samme menneskene som handlingslammet har sett på mens deres eget samfunn er blitt slitt i stykker. Mennene som drømmer om å dra som frivillige for å beskytte Ukraina og ukrainske barn, er de samme mennene som ikke har klart å beskytte Sverige og sine egne barn.

Å handle på denne måten skaper hat, både mot andre og mot seg selv, og det hatet har sakte bygget seg opp gjennom flere tiår. Så kom 24. februar. Svenskene ble endelig tilbudt noen å hate – og benyttet den anledningen. Hva det vil føre til for Sverige og svenskene, gjenstår å se.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.