Hele Sverige gråter over 13 år gamle Sandra. Men bak overskriftene om et barn som blir deportert, ligger en historie som media helst ikke vil fortelle: 18 år med avslag, anker og ignorerte deportasjonsvedtak. Spørsmålet er ikke hvorfor Sandra måtte forlate Sverige, men hvorfor moren hennes aldri gjorde det.

Når TV4 og andre medier forteller historien om 13 år gamle Sandra, møtes leseren av en fortelling som er vanskelig å motstå. En jente som har vokst opp i Sverige, skal utvises til et land hun aldri har vært i. Bildene er sterke, intervjuene følelsesladde og budskapet tydelig: Svenske myndigheter svikter et barn.

«For noen dager siden var det skoleavslutning. Sandra gikk ut av sjette klasse på en skole i Stockholms-området, men i stedet for glede over den kommende sommerferien, var det tyngre følelser som preget øyeblikket. Hun ba klassekameratene sine skrive hilsener på en hvit T-skjorte som hun kunne ha på seg under sitt livs første flyreise.»

«Skam dere, Tidö-nazister!»

TV4 Nyheter antyder at utvisningen av Sandra skyldes Tidö-regjeringens endrede krav for oppholdstillatelse. Også Aftonbladet hevder at det handler om økte inntektskrav og at det ikke lenger tas hensyn til «spesielt ømfintlige årsaker» som grunnlag for oppholdstillatelse, og understreker det umenneskelige ved utvisningen: Sandra er født i Sverige, har gått på skole her og «snakker svært lite mongolsk».

«Sandras utvisning er, som for mange andre rammede barn, en følge av flere lite gjennomtenkte lover som er vedtatt for å tvinge mennesker til å forlate Sverige, og som, når de virker sammen, skaper en giftig kombinasjon», skriver riksdagsrepresentant Martin Ådahl (C).

Ikke overraskende har utvisningen av 13-åringen skapt massive protester i sosiale medier. «Fy faen for dagens Sverige. Man skammer seg», «Disse umenneskelige og vanskelige reglene må ta slutt, jeg FORSTÅR IKKE at dette skjer i Sverige i 2026!!!!», «Fullstendig motbydelig!! Stakkars barn!», «Skam dere, Tidö-nazister!»

Foto: Skjermbilde Facebook/Vi står inte ut men vi slutar aldrig kämpa

Slik fortsetter det i kommentarfeltene, med sterke og forskrekkede utrop fra personer fra alle politiske leirer – og det er fullt forståelig. At en 13 år gammel jente må forlate hjemmet sitt, skolen sin og vennene sine for et land hun aldri har besøkt og hvis språk hun ikke snakker, er en tragedie for henne.

Sandra – en brikke i det politiske spillet

Og med et riksdagsvalg tre måneder unna blir Sandra en selvsagt brikke i det politiske spillet.

– Når et barn er født og oppvokst i Sverige, må barnet ha rett til sitt hjem, til sitt privatliv, til å fortsette skolegangen og til å fortsette å leve med vennene sine. Det må veie tungt, barnet må få bli, sier Annika Hirvonen (MP).

– Vi har alle reagert nå på de urimelige utvisningene vi har sett. Jeg tror man kommer til å måtte lande på å gjøre en total gjennomgang av migrasjonslovgivningen, sier Socialdemokraternas migrasjonspolitiske talsperson Ida Karkiainen.

«Vi må alle, uavhengig av partisympatier, tenke gjennom hva som har skjedd med landet vårt, og hvordan vi så raskt som mulig kan omgjøre vedtaket for Sandra og andre i hennes situasjon», avslutter Martin Ådahl sin debattartikkel i Aftonbladet.

Underforstått mener trioen Hirvonen, Karkiainen og Ådahl at alle som bryr seg om Sandra og andre barn i lignende situasjoner, bør stemme rødgrønt ved det kommende valget, fordi en rødgrønn regjering ikke ville ha handlet like hjerteløst som den nåværende.

Men det er nøyaktig dét deres rødgrønne regjeringsalternativ har gjort. Gjentatte ganger, faktisk!

Konstante avslag i 18 år

Det finnes nemlig en avgjørende del av historien som leseren – av en eller annen grunn – ikke får ta del i.

Sandra er ikke gjenstand for et plutselig eller uventet myndighetsvedtak. Familiens sak har vært prøvd av svenske myndigheter i nærmere to tiår. Asylsøknader er avslått, klager er avslått, og vedtak om utvisning er fattet av både myndigheter og domstoler under regjeringer med ulik politisk farge – også under de rødgrønnes «Åpne dører»-politikk.

Saken om Sandra strekker seg 18 år tilbake, altså til tiden før Sandra i det hele tatt var født.

Sandras mor, Sarnai, kom til Sverige fra Mongolia og søkte asyl første gang i 2008. Søknaden ble avslått etter mindre enn fire måneder. Sarnai klaget, men klagen ble avslått et halvt år senere.

I august 2009 meldte Sarnai såkalt hindring for håndhevelse, altså at det var for farlig for henne å vende tilbake til hjemlandet, men også dette ble avslått etter litt over en uke.

Men Sarnai reiste ikke tilbake til Mongolia, til tross for dommene. Hun valgte i stedet å bli værende i Sverige ulovlig – og det var i denne perioden Sandra ble født.

I disse årene ble Sverige styrt av en koalisjon bestående av Moderaterna, Centerpartiet, Folkpartiet liberalerna og Kristdemokraterna.

La oss stoppe opp og oppsummere: En kvinne med flere utvisningsvedtak velger å bli værende i Sverige ulovlig. Hun får i denne perioden bolig og livsopphold av svenske skattebetalere, og hun føder barnet sitt på et svensk sykehus.

Fortsatte avslag – til tross for «åpne hjerter»…

I 2013 kom neste asylsøknad – denne gangen også for datteren. Men også disse søknadene ble avslått. Året etter, i 2014, ble saken overført til politiet for utvisning, men både Sarnai og Sandra kunne likevel bli værende i landet.

En pikant detalj i saken er at den borgerlige koalisjonen vant riksdagsvalget i 2011, men siden svenskene da hadde fått den dårlige idé at også Sverigedemokraterna skulle stemmes inn i Riksdagen, valgte daværende statsminister Fredrik Reinfeldt (M) å åpne Sveriges dører på vidt gap.

Hadde svenskene stemt inn et parti som ønsket redusert innvandring, skulle de straffes ved å få mye mer av nettopp dette! Men Sarnai og datteren fikk likevel avslag på sine asylsøknader, og overføringen til politiet kom samme år som Reinfeldt holdt sin famøse tale der han oppfordret svenskene til å «åpne sine hjerter».

… og sosialdemokratiske regjeringer

Ytterligere en asylsøknad kom i 2018. Også den ble avslått, til tross for at daværende statsminister Stefan Löfven (S) tre år tidligere hadde stått på Medborgarplatsen i Stockholm og erklært at «mitt Europa bygger ingen murer». I 2019 ble det imidlertid innvilget en tidsbegrenset oppholdstillatelse gjennom den såkalte spor-endringen (som gjorde det mulig for personer som hadde fått avslag fra Migrationsverket å få bli værende via et domstolsvedtak på grunnlag av studier eller arbeid).

Spor-endringen ble innført da Socialdemokraterna regjerte sammen med Miljöpartiet. Formålet med «sporbyttet» var å gjøre det mulig for personer uten asylgrunnlag å få bli i Sverige.

Den tidsbegrensede oppholdstillatelsen gjaldt frem til 2022, da Sarnai søkte om forlengelse for seg selv og datteren. Også da denne søknaden ble sendt inn, ble Sverige styrt av Socialdemokraterna, men statsministeren het Magdalena Andersson. Dørene til Sverige sto fortsatt åpne, men det hjalp ikke; søknaden ble avslått.

Vi oppsummerer nok en gang: Moren hadde på dette tidspunktet oppholdt seg ulovlig i Sverige i 14 år. I løpet av denne tiden hadde Sverige gått fra borgerlig til rødgrønn og deretter til rød regjering, der Socialdemokraterna og Miljöpartiet i perioden 2014 til 2022 førte en bevisst ultraliberal innvandringspolitikk.

Ikke desto mindre ble Sarnai igjen nektet asyl, men til tross for sin høyst usikre situasjon valgte hun å få et barn som trass i avslagene og utvisningsvedtakene hadde full tilgang til svensk barneomsorg og skole.

Medienes fokus lukker øynene for årsaken

Men så kom dagen som burde ha inntruffet for 18 år siden, da Sarnai måtte sette seg på flyet tilbake til Mongolia. Sammen med datteren sin, fordi barn og foreldre selvsagt ikke skulle adskilles.

Likevel synes Sverige å rope unisont av medmenneskelig harme – og årsaken er enkel: Når mediene utelukkende fokuserer på det siste kapitlet i en historie som har pågått i nærmere to tiår, skapes bildet av at myndighetene plutselig har sviktet en uskyldig tenåring fullstendig.

Men Sandras situasjon oppsto ikke over natten. Den er resultatet av en lang rekke beslutninger der moren gang på gang har fått beskjed om at de ikke hadde rett til å bli i Sverige.

– Setter fingeren på hvor skadelig migrasjonspolitikken har vært

Den virkeligheten mediene velger å fortie, er at familiens søknader er blitt prøvd gang på gang, alltid med samme resultat, og at hvert avslag innebærer en plikt til å forlate landet. Dersom denne plikten ikke respekteres, oppstår før eller siden en situasjon der individet rammes av konsekvensene, og når foreldre tar dårlig gjennomtenkte beslutninger, rammes også barna.

Det er tragisk, men det endrer ikke på hvem som har tatt beslutningene underveis og hvem som bærer ansvaret for konsekvensene.

– Dette setter fingeren på hvor skadelig migrasjonspolitikken tidligere har vært i Sverige. At man kan være i landet vårt i ti, femten, opptil tjue år uten rett til å være her, sier migrasjonsminister Johan Forssell til TV4.

– Det finnes ingenting humant, mener jeg, i denne gamle politikken der personer med avslagsvedtak år etter år ikke har behøvd å reise hjem. For det blir ikke lettere å reise hjem bare fordi man trekker det ut i veldig mange år. Det blir svært ofte vanskeligere.

At Sandra gråter og er fortvilet over å måtte reise til Mongolia, er ikke Sveriges skyld. Det er Sandras mor – ikke den svenske staten eller den nåværende regjeringen – som har ignorert vedtakene, og det er derfor Sandras mor som bærer hele ansvaret for datterens situasjon.

Poenget der Sverige faktisk sviktet

Det finnes imidlertid ett punkt der Sverige faktisk har sviktet: Svensk lovgivning og svenske myndigheter har gjort det mulig for Sarnai å bli værende ulovlig i landet i nærmere to tiår. Og hvem kan klandre henne? Hun har kunnet bo i Sverige, med bolig, korrekt folkeregistrert adresse, tilgang til helsevesen og med forsørgelsen ordnet. Datteren hennes har hatt tilgang til svensk helsestasjon, barnehage og skole.

Hvorfor skulle hun reise tilbake?

Det ubehagelige spørsmålet er derfor ikke hvorfor staten nå iverksetter et vedtak. Det ubehagelige spørsmålet er hvorfor en voksen person valgte å bli værende år etter år, til tross for gjentatte avslag, samtidig som et barn vokste opp midt i denne usikkerheten – og hvorfor flere regjeringer gjorde det mulig for dem å bli.