Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har nettopp vært på en av sine mange turer til Brussel, «den hvitkalkede grav», som får en til å tenke på døden – sitat Joseph Conrad, «Heart of Darkness» (1899). Conrad brukte «grav­kammer­byen» som metafor for kolonimaktens blodstenkte Kongo-politikk.

Ikke mye har forandret seg 127 år senere, mest bare på overflaten. Brussel er hovedstaden i en toppstyrt og sentraldrevet union der hensynet til mindre, underlegne stater som regel er minimalt og ofte fraværende.

Mot egne interesser

Støres tur denne gang var først og fremst et forsøk på å få EU-kommisjonen til å fravike sitt standpunkt om «ikke å tillate» olje- og gassindustri i arktiske farvann. Norges største forekomster og dermed fremtid ligger nettopp her.

Ganske uten geografisk jurisdiksjon har EU sentralt besluttet dette, selvsagt over hodet på Norge og andre olje- og gassnasjoner med interesser i Arktis, hvis olje og gass både Belgia, Tyskland og EU for øvrig er helt avhengig av. Foruten vedtatt udemokratisk i kommisjonen og mot de fleste EU-lands beste, og bestemmende for land som ikke er medlemmer (som Norge), fremstår et firkantet olje- og gass-nei i arktiske strøk som temmelig lite gjennomtenkt.

Fra sans og samling

Så Støre hadde god grunn til å dra til Brussel denne gang, skjønt han fikk neppe mye til, da ingen meldinger om fremgang for Norges syn har fremkommet til nå, så langt jeg kan se.

Nå kan det hende at EU kommer til sans og samling når det med tid og stunder går opp for kommisjonen at de med en slik politikk risikerer å miste sin varme og sitt drivstoff og hele sin industri. Da spiser nok fanden i den hvite gravbyen denne fluen også, skal vi få se. Men det vil nok ta litt tid.

Hva vil EU kreve?

Og hva skal så EU ha til gjengjeld for igjen å åpne for (norsk) olje- og gassindustri i arktiske farvann?

Det kan man bare tenke seg. Kanskje et fremtidig medlemskap?

Eller at vi slavisk innfører de nye bygningsdirektivene som kommer til å blakke våre boligeiere og selvsagt hele vår hardt prøvede bygningsindustri. Eller nye krav om fiskerikvoter. Eller energipakke fire – fullt ut ..? Etc. Som sagt, en kan bare tenke seg. Og strengt tatt, ikke vet jeg. Men jeg vet at Brussel ikke gir noe fra seg gratis, «for free».

Det går nok litt tid før EU-kommisjonen innser at unionen ikke er tjent med et ensidig forbud mot olje- og gassvirksomhet i arktiske farvann. Europa er langt fra modent til å bli varmet opp og elektrifisert av vindmøller, solceller og lignende fra A til Å. Man vil selvsagt trenge drivstoff og gass til industri, transport og fyring i overskuelig fremtid. Og det mer enn før, da kravene til levestandard og det totale forbruket jevnt går i været.

Og da har de ikke mange andre å spørre enn Norge (foruten Storbritannia, som heller ikke er i EU), som de i dag vil strupe – og dermed begå noe som ligner kollektivt selvmord. Hvis ikke Tyskland og den hvite gravkammerbyen vil børste støvet av og fortsette sin dobbeltmoralistiske olje- og gasshandel med Russland, da.

Det siste, kanskje mest i EUs opprinnelige ånd (les Spinelli), som langt på vei var et kommunistisk prosjekt og som fremdeles er sterkt smittet av den kollektivistiske og høyst menneskefiendtlige ovenfra og ned-ideen, der enkeltmennesket og enkeltnasjoner betyr heller lite.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!