I uken som gikk deltok 350 jødiske helse­arbeidere på en spesial­konferanse i Paris i regi av israelske myndigheter, med det formål å gjøre utvandring fra Frankrike til Israel enklest mulig.

Bakteppet for MEDEX-konferansen var antisemittiske hendelser og den økende islamiseringen av Europa, og alle deltagerne ved konferansen ønsker å gjøre aliyah til Israel og bygge seg et nytt liv der, melder Israel Hayom.

Konferansen er en del av et nasjonalt program ledet av Israels Aliyah- og integreringsdepartement, helsedepartementet, departementet for Negev, Galilea og nasjonal motstandskraft samt organisasjonen Nefesh B’Nefesh, i samarbeid med Jewish Agency. Målet er å fjerne alle byråkratiske hindringer for dem som ønsker å gjøre aliyah og arbeide innenfor det medisinske feltet.

Shaul Leon, en lege den israelske avisens reporter har snakket med som deltok under konferansen, oppgir både push- og pull-faktorer som motivasjon for å utvandre fra Frankrike til Israel. Foruten antisemittismen er også økonomien en faktor:

I et intervju etter ankomsten til konferansen sier han at han ikke ser noen fremtid for sine fire barn i Frankrike. Han snakker også om koblingen til 7. oktober, et tema som går igjen i alle samtalene med de intervjuede.

«Dette er en beslutning som har blitt bygget opp trinn for trinn siden 7. oktober. Jeg er redd for at barna mine vil vokse opp i Frankrike, ikke bare fordi de er jøder, men også på grunn av de økonomiske konsekvensene. De har ingen fremtid her. Jeg vil ikke at de skal gi sine evner og sin fremtid til Frankrike», sier han, og legger til en interessant observasjon: «Jeg tror Midtøsten er det nye Amerika når det gjelder muligheter.»

«Frankrike blir eldre. Hver familie har i gjennomsnitt 1,4 barn, og så er det innvandringsproblemet. Selv uten å være jødisk kan man se hva som skjer med Frankrike, og hvordan Israel faktisk ligger i topp på alle indikatorer blant OECD-landene. For fem år siden ville jeg ikke ha tenkt på Israel, men nå er det klart for meg. Det er også spørsmålet om skatter. I Frankrike er de veldig høye, og de er høye i Israel også, men jeg foretrekker å gi pengene mine til Israel.»

Vanskeligheten med å være jøde kommer også til overflaten, selv om den ikke er det sentrale hensynet. «Faren min kom til Paris fra Tunisia på grunn av antisemittisme, men nå føler jeg at vi lever i et ghetto som blir mindre og mindre. Jeg foretrekker de vanskelige sidene ved Israel fremfor de i Frankrike. Hvis du blir angrepet på gaten i Paris, er det ingen som kan hjelpe deg.»

Alice Brami, en annen lege, gir et lignende vitnesbyrd:

«Foreldrene mine gjorde aliyah til Israel. Etter 7. oktober følte jeg meg mer utrygg i Frankrike. Det var som et advarselstegn fra fremtiden om å komme hit.» På konferansen møtte hun representanter for israelske sykehus og bestemte seg for å fortsette sitt yrkesliv på akuttmottaket ved Assuta-sykehuset i Ashdod.

«Siden 7. oktober har jeg følt at det har blitt farlig å være jøde i Frankrike. Selv venner av meg som misliker staten Israel har distansert seg fra meg, og jeg fra dem, på grunn av hvem jeg er.»

Mange andre helsearbeidere har gått samme vei som Leon og Brami vil gå:

Ifølge Gershinsky forventes MEDEX-programmet, som har lyktes med å bringe mer enn 1000 leger til Israel i løpet av to år, til tross for integreringsutfordringene, å utvides til flere sysselsettingssektorer der Israel trenger forsterkning.

Psykiateren og trebarnsmoren Deborah Fahima-Dana ser frem til å bo i Israel:

For henne er innvandring til Israel nå oppfyllelsen av en barndomsdrøm. Hennes destinasjon er Or Akiva, der faren hennes bosatte seg. «Jeg ble aldri angrepet i Paris på grunn av min jødiske tro, men jeg vil at barna mine skal være fri til å gå med kippa på gata og gjøre hva de vil som jøder. Det har alltid vært drømmen min.»

Israels pågående konflikt med Iran og mullaregimets proxyer skremmer altså ikke jøder fra å gjøre aliyah. Troen på Israels fremtid er større enn på Europas.