Når jeg hører at skrivende avisjournalister hyller KI-bruk og KI-verktøyet som selve fremtiden i journalistikken, blir jeg meget skeptisk og nedstemt, og forstår intuitivt at den frie penns dager er talte.

Ingen kan stanse fremskrittet, vet vi. Det som en gang er funnet opp, kan ikke finnes bort igjen. KI har kommet for å bli. Enn så lenge setter journalister flest sitt navn under sakene de i prinsippet har ansvaret for, og i navnet skal ha skrevet. Det er snart på tide å la det være.

Ut med vaskevannet

Mange steder skriver de rent faktisk fint lite og lar KI gjøre det meste av skrive- og tankearbeidet, slik vi hørte fra avisen Firdas utvalgte på NRKs morgensending søndag. Avisens journalist skrøt KI-verktøyet opp i skyene og var ikke klar over at praktisk talt hun kastet seg selv ut med vaskevannet.

Det samme gjorde Skjalg Fjellheim (Nettavisen), skjønt ikke fullt så nesegrus. Til det er han for rutinert, makt-flink og presse-sleip. Men han vet like godt som jeg hvor vi befinner oss i skrivende stund.

Masse-spredning av KI

KI forfatter i dag mye mer enn folk flest er klar over av hva man leser i aviser og media. Og i bøker, for den saks skyld. Verktøyet er ikke egentlig nytt, men nå fullt utviklet og ferdig-designet for å ta over de fleste av oppgavene i aviser, media og informasjonsarbeid generelt.

Bare det siste året har bruken bredt om seg som ild i tørt gress. Alle redaksjoner hviler nå tungt på KI-verktøyet – jeg holdt på å si til og med Document (som vel å merke fremdeles holder seg med ekte skribenter, som kun bruker KI som hjelpemiddel).

Lar KI gjøre alt

For selvsagt er det forskjell på å bruke KI som et hjelpemiddel for raskt å skaffe frem data og detaljinformasjon m.m. som ellers ville tatt ti ganger lenger tid å få på bordet, til det å la KI lage hele historien – hele saken, for deg.

Mange velger nå det siste. Det eneste man trenger å gjøre, enkelt sagt, er å stille noen få spørsmål og gi noen kommandoer, så er det gjort. «Her er det penger å spare», hører jeg fra styrerommene.

Hva vil leserne si?

Et av spørsmålene blir, vel vitende om at KI-alderen for lengst er over oss og snart vil dominere oss fullstendig:

Hva vil publikum si til denne umerkelige forandringen den dagen de er klar over at den avisen de har lest, ikke er skrevet av noen journalist – ikke skrevet av noe menneske, men av KI, med journalisten sittende ved siden av som en slags ikke-sertifisert hjelpemann på bil? Hvordan vil leseren reagere?

Jeg skal la svaret stå åpent.

Innholdet og sjelen neglisjeres

Ved forrige medierevolusjon, overgangen til internett og nettaviser på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, var det avisenes kvalitet som ble skadelidende og i mange tilfeller fullt og helt ofret på alteret til den nye tid. De store avisene som Dagbladet og VG mistet hundre tusen faste kjøpere over et par-tre år.

Man hadde kontroll på teknikken, men tok alt for lett på de faglige, innholdsmessige sidene ved overgangen fra papir til nett. Så også nå, mer enn frykter jeg, med overgangen til KI-generert journalistikk fra A til Å. Selve innholdet, og mangel på sjel, ofres på KI-fremskrittets alter.

Kjøtt og blod

Mange eiere i mediebransjen vil selvsagt se sin sjanse til å spare betydelige utgifter når langt, langt færre journalister med enkelhet kan lage «samme produkt».

Får avis-styrer vil ha ryggrad til å si nei, selv om de vel vet at det slett ikke vil være det samme produktet de faktisk lager. Det første var skapt av «kjøtt og blod» og en vilje og en penn, det andre av en «maskin», en datahjerne, fôret med et lite dryss av åndelig kraftfôr, noen få ord og spørsmål.

Siste sak – snart skrevet

Jeg husker at jeg i min ungdom leste Roald Dahls korthistorie «Den store automatiske diktografen», en ironisk fremtidsskildring om en kar som oppfant en maskin som skrev akkurat det riktige, akkurat det du ville den skulle skrive, automatisk, bare ved å fôre den riktig. Med den maskinen kunne «alle» bli berømte forfattere og selge millioner av bøker.

Dahl skrev den uhyggelig presise fremtidsvisjonen i 1953. I dag står det glassklart at den norsk-britiske forfatteren var noe nær 100 prosent sannspådd i en historie som de fleste neppe tok helt alvorlig. Ikke før nå, syttitre år etter at Dahl skrev mestervisjonen.

Akkurat det siste er det mest uhyggelige. På kun kort tid har KI-generert journalistikk blitt mer eller mindre dominerende i våre aviser og i media forøvrig. Vi er nå kommet så langt at vi forlengst har krysset Rubicon – det finnes ingen vei tilbake. Det eneste vi kan gjøre, er å holde tast i tøylene så lenge det bærer, før det bærer lukt utfor. Det blir ikke så lenge til. Jeg tør si at «siste sak» snart vil være skrevet, slik vi kjenner begrepet «å skrive».

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!