Offisielle tall viser at reelle «klimakutt» i Norge står stille. Ifølge Miljødirektoratet ble utslippene av plantenæringen CO₂ fra industri og luftfart redusert med 0,03 millioner tonn-ekvivalenter (også kjent som MtCO₂-e) i 2025, sammenlignet med 2026. Det svarer til rundt 1 promille av det totale utslippet på 21.7 millioner tonn disse sektorene i fjor. Det var samme reduksjon som i 2024.

«Klimakuttene» går altså ikke fremover, til tross for en altoppslukende fokus og pengebruk fra norske politikere. Gjennom Paris-avtalen fra 2015 har de nemlig forpliktet Norge til 55 % kutt innen 2030 og 70–75 % kutt innen 2035 sammenlignet med referanseåret 1990 – uten noengang å stille følgende to helt avgjørende spørsmål:

• Er dette overhodet fysisk mulig med dagens teknologi?
• Hva kommer dette eksperimentet til å koste samfunnet totalt?

Omtrent halvparten av de norske totalutslippene stammer fra kvotepliktig sektor. Det var en liten økning i utslipp fra olje/gass-virksomheten i 2025, mens annen industri hadde en liten nedgang ifølge rapporter og byråkrati. Her er det imidlertid viktig å huske at dette «klimaregnskapet» i svært stor grad er basert på «tenk på et tall», hvor man bare vedtar hva som er virkeligheten.

Systemisk, inkompetent selvbedrag

Norge er et av verdens mest elektrifiserte land. Norsk prosessindustri er allerede nesten 100 % elektrifisert. Nye utslippskutt krever derfor svindyr eksperimentell teknologi for CO₂-fangst og lagring. I tillegg kreves enormt kraftkrevende elektrolyse for fremstilling av ammoniakk og hydrogen som energibærer og drivstoff.

Det finnes ingen realisme blant politikere og journalister rundt de vedtatte «klimamålene» eller kostnadene som følger med. Nå gjenstår det bare fire år til 55 % kutt innen 2030 skal være oppfylt, og man har knapt oppnådd noe som helst. Men i stedet for å ta virkeligheten inn over seg, vedtar klimapolitikere bare stadig nye «hårete» klimamål.

Løsningen er nemlig alltid «mer av det som ikke har virket». I virkeligheten gjenstår bare en mulighet for å oppnå de vedtatte, meningsløse klimamålene: Det er å betale andre land for å kutte for oss gjennom «kvotehandel». Det vil koste så mye at du kan si farvel til mye av oljeformuen, uten noen garanti for at en kilo CO₂ blir kuttet i utlandet. Men det ser jo bra ut på papiret.

Norges klimapolitikk har ingen som helst relevans hverken globalt eller lokalt for været eller klimaet. Det skaper bare kostnader, byråkrati og problemer for privatøkonomi, arbeidsplasser, og næringslivet – akkurat som advart i årevis.

Dessverre er det så mye penger, makt og prestisje involvert, at vi fortsatt er årevis unna en realorientering, slik USA har gjennomgått.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!