Sten Branderne 
Når staten gjør skaperkraft til skyld, frihet til tillatelse og ansvar til kollektiv plikt, er det ikke samfunnet som reddes. Det er parasitten som får moralsk uniform.
Ayn Rand skrev ikke først og fremst om egoisme. Hun skrev om hva som skjer når et samfunn gjør skaperkraften skyldig, produktiviteten mistenkelig og middelmådigheten moralsk opphøyd. «Atlas Shrugged» er derfor ikke bare en roman om Amerika, kapitalisme og individualisme. Den er en diagnose av et Vesten som i dag er i ferd med å bli administrert i hjel.
Det er lett å karikere Rand. Det er også behagelig. Hun lar seg avfeie som hard, ubarmhjertig, amerikansk, ateistisk, kapitalistisk, overdrevet. Men karikaturen er ofte en måte å slippe unna spørsmålet hun stilte: Hva skjer når de som bærer samfunnet, til slutt oppdager at de ikke lenger bærer en sivilisasjon, men et apparat som lever av dem?
Det er dette som gjør «Atlas Shrugged» ubehagelig aktuell. Ikke fordi alle Rands svar er tilstrekkelige. Det er de ikke. Mennesket er mer enn produsent, mer enn vilje, mer enn fornuft alene. Men hennes blikk for den parasittære staten, for den moralske utpressingen av de skapende, og for hvordan frihet langsomt omdannes til lisensiert lydighet, er vanskelig å riste av seg. Hun forsto noe mange helst ikke vil forstå: Kollektivismen kommer sjelden marsjerende med støvler først. Den kommer med skjemaer, komiteer, gode intensjoner, fordelingsmodeller, direktiver og et språk hvor tvang alltid kalles omsorg.
I vår tid heter dette ofte EU.
Ikke bare EU som institusjon, traktatverk eller markedssamarbeid. Men EU som mentalitet. Et system hvor stadig mer av det som tidligere hørte hjemme i nasjonale parlamenter, lokale fellesskap, familier, næringsliv og borgernes egne valg, løftes opp i et overnasjonalt maskinrom. Der blir politikk forvandlet til prosess. Ansvar blir oppløst i nivåer. Frihet blir noe man kan ha, så lenge den er forhåndsgodkjent, rapportert, taksonomisert og tilpasset de rette målene.
Det moderne Vesten har ikke avskaffet privat eiendom. Det har gjort noe mer sofistikert. Det lar deg eie, men bestemmer i økende grad hva eierskapet skal bety. Du kan drive en bedrift, men innenfor et nett av rapporteringsplikter, klimakrav, arbeidslivsregimer, finansielle standarder, sosiale kriterier og administrative forventninger som vokser raskere enn virksomheten selv. Du kan mene hva du vil, men bare så lenge meningen ikke truer de moralske sertifikatene som gir adgang til det gode selskap. Du kan stemme, men de store retningene er allerede flyttet inn i traktater, domstoler, direktorater og «forpliktelser» som ingen enkelt valgdag får lov til å rokke ved.
Dette er ikke frihetens avskaffelse ved ett slag. Det er frihetens gradvise omklassifisering.
Rand kalte sine samfunnsbærere for skapere, oppfinnere, entreprenører og produsenter. Man trenger ikke godta hele hennes heltedyrkelse for å se poenget. Ethvert samfunn lever av et mindretall som bygger mer enn de forbruker. Noen skaper arbeidsplasser. Noen tar risiko. Noen tenker nytt. Noen holder maskinene i gang. Noen bærer ansvaret når andre bare bærer meninger. Men den moderne kollektivismen har utviklet en egen evne til å omtale disse menneskene som et problem. De må reguleres, skattlegges, korrigeres, omstilles, inkluderes, sertifiseres og bringes på plass moralsk.
Slik oppstår en ny type plyndrer. Ikke den brutale raneren, men den dannede administratoren. Han kommer ikke med pistol, men med hjemmel. Han sier ikke «gi meg pengene dine», men «samfunnet forventer ditt bidrag». Han sier ikke «du skal adlyde», men «vi må sikre felles standarder». Han sier ikke «du er ikke fri», men «frihet må balanseres mot bærekraft, trygghet, likhet, inkludering og europeiske forpliktelser». Og skulle du protestere, er det nettopp protesten som beviser at du trenger regulering.
Det geniale hos Rand var at hun så den moralske mekanismen bak politikken. Kollektivismen overlever ikke først og fremst på økonomi, men på skyld. Den må få den produktive til å skamme seg over sitt overskudd, den selvstendige til å skamme seg over sin uavhengighet, den sterke til å skamme seg over sin styrke, og den frie til å skamme seg over at han ikke ber om tillatelse. Når denne skyldfølelsen er etablert, trengs det ikke lenger så mye tvang. Mennesket begynner å regulere seg selv. Det blir sin egen kommissær.
Det er her «Atlas Shrugged» treffer vår tid med størst kraft. Rands verden bryter sammen fordi de skapende til slutt nekter å la seg ofre for dem som forakter skaperkraften. Vår verden bryter ikke sammen på samme dramatiske måte. Den siger. Den blir dyrere, tregere, reddere, mer rettighetsmettet og mindre livskraftig. Den produserer stadig flere planer for verdiskaping, men stadig færre vilkår for dem som faktisk skaper verdi. Den snakker ustanselig om innovasjon, men behandler den frie entreprenøren som en potensiell lovbryter med midlertidig tillatelse til å eksistere.
Og mens dette skjer, trøster vi oss med at alt er humant. Alt er velment. Alt er nødvendig.
Ayn Rand manglet mye. Hun hadde lite sans for tradisjon, for arv, for det bundne fellesskap som ikke kan reduseres til kontrakt og egeninteresse. Hun forsto ikke fullt ut at mennesket også trenger røtter, tro, plikt og en orden det ikke selv har oppfunnet. Men nettopp derfor bør hun leses med både takknemlighet og motstand. Ikke som profet. Ikke som helgen. Men som en som så sykdommen før den ble allmenn.
Det er dette punktet Vesten nærmer seg.
Når Atlas trekker på skuldrene, er det ikke fordi han hater verden. Det er fordi han endelig forstår at han ikke lenger bærer verden, men dem som har gjort det til sin livsoppgave å lenke ham fast.
