SOLARIO, Andrea
(b. ca. 1460, Milano, d. 1525, Pavia)
Ecce Homo
–
Panel
Accademia Carrara, Bergamo

Kristendommen skaper gode samfunn fordi den setter sannheten over makten, gir hvert menneske ukrenkelig verdi og lærer oss å bøye kne for Gud – og stå oppreist mot tyrannen uten frykt.

Kristendommen skaper ikke gode samfunn fordi kristne mennesker alltid er gode. Historien gir oss ingen rett til en slik sentimental påstand. Kristendommen skaper gode samfunn fordi den stiller mennesket under en sannhet som er høyere enn mennesket selv, og fordi den legger et mål over makten som makten ikke har skapt og derfor heller ikke kan oppheve.

Det er her all sivilisasjon begynner.

Ikke i rikdom. Ikke i teknologi. Ikke i lovsamlinger, parlamenter eller forvaltning. Alt dette kan finnes også i et samfunn som har mistet sin sjel. Sivilisasjonen begynner når mennesket erkjenner at det finnes noe det ikke har rett til å gjøre, selv når det har makt til å gjøre det.

Denne erkjennelsen er ikke politisk. Den er hellig.

Den springer ut av troen på at verden ikke er et tilfeldig materiale mennesket fritt kan forme etter sin vilje, men et skaperverk med en iboende orden. Mennesket står ikke over denne ordenen. Det står i den. Det har fått frihet, men ikke suverenitet. Det har fått herredømme, men ikke eiendomsrett over tilværelsens grunnvoller.

Jorden er Herrens.

Mennesket er skapt i Guds bilde. Derfor kan det ikke reduseres til et middel for staten, økonomien, kollektivet eller historien. Det kan ikke måles utelukkende etter nytte, produktivitet, helse, intelligens, kjønn, alder eller sosial funksjon. Dets verdighet ligger dypere. Den er ikke tildelt av samfunnet, og kan derfor heller ikke tilbakekalles av samfunnet.

Dette er kristendommens første og mest revolusjonerende samfunnstanke.

Før mennesket er borger, arbeider, soldat, skattebetaler eller velger, er det en skapning sett av Gud. Før myndighetene kjenner dets navn, er det kjent av ham. Før mennesket har prestert noe, er det villet. Før det kan tale for seg selv, har det verdi.

Derfor er det svake mennesket ikke mindre menneske.

Barnet i mors liv, den syke, den gamle, den fattige, den fremmede, den forlatte og den døende bærer alle det samme seglet. Den som krenker dem, krenker ikke bare en sosial norm. Han krenker et bilde som tilhører Gud.

Når denne tanken virkelig slår rot, forandres samfunnet. Herskeren kan ikke lenger betrakte undersåttene som sitt gods. Faren kan ikke betrakte familien som sin eiendom. Den sterke kan ikke gjøre den svake til et redskap uten samtidig å stille seg under dom.

Kristendommen avskaffer ikke makt. Den avhelliger den.

Keiseren er ikke Gud. Staten er ikke frelser. Folket er ikke allmektig. Flertallet er ikke sannhetens opphav. Ingen jordisk institusjon kan kreve menneskets hele sjel, for menneskets innerste tilhører en annen.

«Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»

I disse ordene ble det satt en grense som den antikke verden knapt hadde kjent. Det politiske ble skilt fra det guddommelige. Herskeren fikk et område, men ikke alt. Han kunne kreve skatt, lydighet og offentlig orden, men ikke tilbedelse. Han kunne styre menneskets ytre handlinger, men han kunne ikke eie samvittigheten.

Her blir friheten født.

Ikke friheten som grenseløs selvutfoldelse, men friheten som retten til å adlyde Gud fremfor mennesker. Den kristne friheten består ikke i at mennesket gjør hva det vil, men i at ingen jordisk makt får gjøre seg til herre over sannheten.

Derfor har kristendommen alltid båret i seg en motstandskraft mot tyranniet, også når kirkens egne menn har sviktet sitt kall. For over enhver konge står Kongen. Over enhver dommer står Dommeren. Over enhver lov står Rettferdigheten. Over enhver stat står Guds bud.

Maktens største fristelse er ikke volden alene, men løgnen om at den selv er godhetens kilde. Når staten begynner å definere hva et menneske er, hva en familie er, hva sannhet er, og hvilke liv som fortjener vern, har den forlatt sin oppgave. Den har ikke lenger bare overskredet en politisk grense. Den har trådt inn på hellig grunn og forsøkt å innta Guds plass.

Et godt samfunn er derfor ikke et samfunn med grenseløs offentlig omsorg, men et samfunn der ingen makt er grenseløs.

Kristendommen skaper også gode samfunn fordi den lærer mennesket å forstå seg selv sannferdig. Den forteller oss at mennesket er høyt, men falt. Verdig, men syndig. I stand til kjærlighet, men også til selvbedrag. Det kristne menneskesynet er derfor verken kynisk eller naivt.

Det gjør ikke mennesket til et dyr. Men det gjør det heller ikke til en gud.

Dette er avgjørende for all politisk klokskap. Den som tror at mennesket i sitt innerste er fullkomment, vil alltid søke årsaken til det onde i samfunnets institusjoner. Da blir frelsen et politisk prosjekt. Familien må omformes. Eiendommen må avskaffes. språket må renses. historien må skrives på nytt. Barnet må frigjøres fra foreldrene, mennesket fra sin natur og samfunnet fra sin arv.

Til slutt må mennesket selv omformes.

Men når synden bare finnes i strukturene, blir de som vil omforme strukturene stående utenfor mistanken. Revolusjonens prester erklærer seg selv rene. De gir seg retten til å bruke tvang for å skape det nye mennesket, fordi de ikke forstår at den samme maktbegjærligheten de mener å bekjempe, også bor i dem.

Kristendommen stanser denne drømmen. Den sier at grensen mellom godt og ondt ikke går mellom samfunnsklasser, raser, kjønn, partier eller historiske epoker. Den går gjennom hvert menneskehjerte.

Derfor trenger samfunnet lover. Derfor trenger makten motmakt. Derfor må dommere være uavhengige. Derfor må den anklagede kunne forsvare seg. Derfor kan ingen ideologi gis ubegrenset myndighet. Derfor må også den rettferdige saken behandles med mistanke når den krever absolutt makt.

Mennesket er ikke bare utsatt for ondskap. Det bærer muligheten til ondskap i seg.

Denne innsikten gir det kristne samfunnet en dyp politisk edruelighet. Det lover ikke himmelriket gjennom forvaltningen. Det forventer ikke at staten skal utslette lidelsen, oppheve forskjellene eller gjøre mennesket lykkelig. Staten skal holde det onde i tømme, verne retten og sikre freden. Den skal ikke fullende mennesket.

Frelsen kommer ikke fra staten.