Fire europeiske misoppfatninger om Iran-krigen

Europeiske politikere deler fire misoppfatninger om Iran-krigen, og disse feilvurderingene kan selvsagt føre til problemer.

Dette skriver Melody Sucharewicz, en tidligere utenriksrådgiver og talsperson for den israelske tidligere varastatsministeren, forsvarsministeren og IDFs stabssjef Benny Gantz, i et innlegg i Die Welt. Kort oppsummert er de fire misoppfatningene lett gjenkjennelige også i norsk politikk.

Sucharewicz undersøker fire vestlige fortellinger. Hun mener at de er alle falske – og hvis de følges til sin logiske konklusjon, beskriver de europeiske demokratiers geopolitiske selvmord.

Diplomati er veien til fred

Dette er det evinnelige maset om «dialog», som har få suksesser å vise til i strid med islamske land. Men vår utenriksminister Espen Barth Eide er fortsatt blendet av dialogsporet.

Barth Eide er ikke alene. Også hovedstrømsmediene og andre europeiske politikere er forhekset av troen på dialog. Men diplomatiske forhandlinger med islamister som mullahene i Teheran er et blindspor. For de sier som Khomeini i 1979: Iran kan brenne, så lenge islam seirer over verden!

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Atomavtalen fra 2015 er et godt eksempel. Obama friga enorme beløp til regmet i Teheran, som umiddelbart sendte mye av disse midlene videre til sine proxy-terrorister, som houthiene, Hamas og Hizbollah.

Nå sliter USAs president Donald Trump angivelig i forhandlingene med det iranske regimet, som ser ut til å vakle. Men Europa må ta mye av skylden, mener Sucharewicz, som peker på hvor tilbakeholdent Europa har opptrådt.

Det forsterker regimets overbevisning om at Teheran kan seire over dekadente, ettergivenhetsfokuserte vantro. Hvis ødeleggelse og undertrykkelse er det religiøst oppblåste målet, kan fred bare oppnås gjennom en klar militær seier.

Statsledere som Macron og Starmer ønsker å bidra etter at krigen er vunnet av USA, som egentlig er deres allierte. Om dette vil vare særlig lenge, gjenstår å se. Trump sier uansett: Thanks, but no thanks!

Trump vil trolig ikke akseptere Irans trenering av en eventuell våpenhvile/fredsavtale. Han må nesten gå all in for å unngå å tape ansikt etter denne konflikten, hvis tyrannene i Teheran velger å sette seg på bakbeina.

Det har han alle muligheter til å klare, men det medfører en viss risiko, særlig hvis bruk av bakkestyrker blir nødvendig. Samtidig er Trump presset på tid på grunn av mellomvalget i november.

USA og Israel mangler en plan

Medier rapporterer fra Iran-krigen som om det var en Hollywood-film, men slik er det dessverre ikke. Det finnes ikke et manus i en krig. Dessuten er skuddene, skadene, blodet og dødsfallene ekte, og ikke filmtriks.

The Economist klarte i slutten av mars å hevde at Iran var overlegne USA og Israel militært. Slik er det selvsagt ikke, bortsett fra i tenkt, spektakulær sci-fi-film, helst i tegneserieformat. Hva om noen ville lage en tegneserie om redaksjonen i dette magasinet?

I løpet av noen uker er mesteparten av Irans militære kjøretøy, raketter, utskytningsramper for missiler og krigsskip ødelagt; det samme er den vitenskapelige og militære infrastrukturen som støtter regimets atomvåpenambisjoner.

250 personer som tilhørte regimets toppledelse er blitt eliminert. Blant dem var hjernene bak de brutale drapene på minst 40.000 iranske demonstranter 8. og 9. januar – mange av dem unge. Men nå har altså mange av slakterne selv blitt slaktet.

Et regimeskifte vil innebære et enda mer radikalt regime

Men finnes det noe verre og mer radikalt enn regimet i Teheran? Taliban og Boko Haram er neppe i stand til å styre et land med over 90 millioner innbyggere som vil få militær støtte fra USA. IS er så å si historie, selv om små grupper fortsatt eksisterer. De nevnte gruppene vil i tillegg møte motstand fra Revolusjonsgarden, som ikke har noen rules of engagement å ta hensyn til, hverken i fredstid eller i krig.

Det eksisterer en besettelse hos mange vestlige journalister og politikere som vi også så etter terrorangrepene Hamas utførte mot Israel 7. oktober 2023. Ifølge dem skal de muslimske terroristene eller regimene støttes uansett hva de har gjort, fordi en sivilist, eller i verste fall et barn, kan jo bli drept hvis de som blir angrepet, gjør motstand. Barn og sivilister som dør på den angrepne siden, ignoreres fullstendig, særlig hvis de er jøder.

Det tok ikke mange sekundene etter den bestialske Hamas-terroren 7. oktober 2023 før gatene var fulle av pro-palestinske demonstranter, og hele Europa kritiserte israelerne for at de forsvarte seg selv. Ingen i disse kretsene lot til å bry seg om de voldtatte, drepte eller kidnappede israelerne (og noen fra andre land).

Norges utenriksminister er erklært persona non grata i Israel, men Barth Eide er sikkert hjertelig velkommen i Gaza, etter at Norge har sendt milliarder av kroner i bistand til de stakkars palestinerne, midler som stort sett havner i terroristenes lommer.

Dette er den farlige logikken bak ideologisk blindhet. Ifølge denne logikken burde ikke de allierte ha bombet Berlin for å forhindre radikaliseringen av naziregimet.

I Norge feires kvinners rettigheter og Pride året rundt, men regjeringen ignorerer at homofile henges i Iran, at unge jenter eller kvinner steines, mens jomfruer voldtas i fengselet, før dødsdommen eksekveres for å forhindre at synderen kommer til himmelen.

Regimeskifte er helt klart et ønskelig resultat av denne krigen, men det er ikke blant de militære målene. Et regimeskifte må komme innenfra for å ha noe håp om bli en suksess.

Denne krigen bryter med internasjonal lov

Så lenge vi ikke har en internasjonal myndighet og et internasjonalt demokrati, er tanken om internasjonale lover en nokså idiotisk tanke.

Vi hører jo stadig om «folkeretten» – som vestlige medier og politikere som Barth Eide tror er noe mer enn en fiksjon. Hvem tror at Iran bryr seg om slike detaljer, når myndighetene voldtar og dreper sine egne unge kvinner?

I tillegg har vi det nyinnførte begrepet regelbasert verdensorden. Som om det finnes noen regler som er akseptert i hele verden!?

To stater er atskilt av en mur. Den ene staten truer med å erobre den andre. Den begynner å bygge tårn på sin side av muren, plasserer kanoner og soldater på dem, og konstruerer også en superkanon.

Hvis den truede staten ødelegger disse tårnene, kanonene og superkanonen mens de fortsatt er under bygging, anklager europeerne den staten for å bryte folkeretten.

Sucharewicz konkluderer presist om internasjonal lov:

To stater er atskilt av en mur. Den ene staten truer med å erobre den andre. Den begynner å bygge tårn på sin side av muren, plasserer kanoner og soldater på dem, og konstruerer også en superkanon.

Hvis den frie verden bruker internasjonal lov som et skjold mot et regime med apokalyptiske ambisjoner, er den tapt. Og bærer historisk medvirkning.

Folkeretten kan heller aldri beskytte oss mot fundamentalister.

Folkeretten beskyttet ikke Israel mot flere tiår med rakett- og terrorangrep, og den beskyttet heller ikke to millioner kambodsjanere fra Khmer Rouge-regimet, og den beskyttet heller ikke Ukraina fra den russiske hæren.

Man kan gjerne mislike krig, det gjør alle fornuftige mennesker. Men folkeretten kunne heller aldri stanset Adolf Hitler. Krig var den eneste løsningen.

Når europeiske politikere, som den tyske forbundspresidenten Steinmeier nylig, beskriver USAs og Israels forsvar av den frie verden som et «brudd på folkeretten», er det et strategisk selvmål som historien vil huske.

Iran har støttet Putin i angrepet mot Ukraina, og finansiert terrornettverk i Tyskland i mange tiår. Men Steinmeier gratulerte allikevel mullahene med regimets 40-årsjubileum, samme år som rundt 300 mennesker, inkludert mindreårige, ble henrettet.

Det er vanskelig å se hvordan dette er en moral som er til fordel for oss europeere – eller for persere, for den saks skyld.

Disse fortellingene og deres hovedpersoner forminsker seg selv til et punkt av fullstendig meningsløshet.

Midtøsten står forhåpentligvis på terskelen til et historisk vendepunkt: slutten på det morderiske ayatollaregimet og dets terrorfullmektiger, som ikke sprer annet enn mord, ødeleggelse og en dødskult fra Libanon og Jemen til Irak og Gaza.

Mer pragmatiske arabiske stater, som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Marokko, Bahrain og Qatar, velger en tilnærming til USA og Israel, mens Europa velger full kapitulasjon og åpner sine grenser for fienden.

Som Sucharewicz skriver avslutningsvis:

Europeiske politikere velger ideologi fremfor pragmatisme. De begår verken mer eller mindre enn politisk selvmord.

Kjøp «Europas underlige død»!