Erling Marthinsen 
Keir Starmer hevder at han ble villedet av embetsmenn, og derfor ikke visste at Peter Mandelson, som var utnevnt som USA-ambassadør, ikke hadde bestått sikkerhetsklareringen.
Den britiske statsministeren avviser derfor at han selv skal ha villedet parlamentet, skriver Camilla Tominey i The Telegraph.
Starmer sier det var «utilgivelig» at han ikke ble informert, og hevder å ha blitt «helt rasende». Sir Olly Robbins mistet jobben i Utenriksdepartementet, alt for å underbygge Sir Keirs påstand om at «it wasn’t me, guv».
Dette er meget spesielt, siden Robbins ikke ble ansatt før over to uker etter skandalen med Mandelsons tilknytning til Epstein ble kjent. Robbins ble med andre ord en scape goat. Nettopp derfor mistenker mange Starmer for å fare med rene løgner, og dét er ikke første gangen.
Han har allerede innrømt at han visste mer om Lord Mandelsons forhold til Jeffrey Epstein enn han tidligere hadde gitt inntrykk av.
Men enda viktigere: Hvordan kan det være troverdig at vi har en statsminister som er så fjernt fra regjeringens virksomhet, så uten betydning selv for de mest avgjørende beslutningene, at høytstående embetsmenn ikke følte behov for å informere ham om at hans personlige valg til den viktigste stillingen i utenrikstjenesten ikke hadde bestått sikkerhetsklareringen?
Hvis statsministeren snakker sant, er han kanskje ikke en skurk, men en tosk, skriver Tominey, og det er kanskje verre for nasjonen han skal lede?
Det ville bety at han er en leder som er så ubetydelig, så inkompetent og så uinteressert i hva som gjøres i hans navn, at embetsmenn mente det var riktig ikke bare å overstyre avgjørelsen fra UK Security Vetting, som gransker potensielle embetsmenn, men heller ikke engang å fortelle Downing Street nr. 10 at de hadde gjort det.
Robbins har ikke gitt opp, og står foran en kraftprøve mot Sir Keir i parlamentet neste uke. Robbins har takket ja til en forespørsel om å møte for utenrikskomiteen på tirsdag.
Hans vitneforklaring risikerer å skape nye problemer for statsministeren, som har fastholdt at hverken han selv, noen av ministrene eller tjenestemennene ble informert om at Lord Mandelson ikke hadde bestått sikkerhetsklareringen.
Selv når Mandelson-skandalen var et faktum at ingen tenkte at det kanskje var en god idé å varsle Downing Street. Dette er et symbol på hvor ubetydelig Starmer anses å være hos sine tjenestemenn.
Uten tillit fra sine nærmeste er det utenkelig at Starmer får en ny periode som statsminister. Trolig er han ferdig lenge før neste valg. Men man skal være forsiktig med spådommer Det så ikke så lyst ut for Støre heller, under et år før valget. Han ble reddet av Jens Stoltenbergs tilbakekomst, som ga oss nordmenn den fryktelige gaven med Ap og Støre ved roret i fire år til.
Starmer er ikke bare en dårlig kaptein, han leder et dårlig lag. Se bare på likestillingsminister Bridget Phillipson, som i over et år har ignorert en dom fra Høyesterett som forbyr menn i kvinneområder.
FN reagerer på Labour-regjeringens treghet med å følge høyesteretts avgjørelse om LHBTQ
Så har vi energi- og Net Zero-minister Ed Miliband, som ruinerer britene. I tillegg har vi en forsvarsminister som fremstår som en ren krigshisser, men kun ønsker å starte en krig mot Russland, ikke mot Iran og Hamas.
Hovedproblemet ligger som alltid på toppen, der Starmer fremstår som et vakum. Som da han denne uken fikk spørsmålet: Hva skal prioriteres, forsvar eller velferd? «Det er ikke et nullsumspill når det gjelder forsvar og velferd, og det kan du ta ham på ordet for,» sa hans talsmann.
Virkelig? Når obligasjonsmarkedene ligger på lur etter enhver regjering som later som om den kan få i både pose og sekk? Når det gjelder det som kanskje er den største utfordringen landet har stått overfor på flere tiår, gir statsministeren oss i praksis sitt ord på at han ikke har noen mening i det hele tatt.
Mange har hatt sjefer som Starmer, skriver Tominey. Endeløse møter, bred konsultasjon, men total mangel på evnen til å ta avgjørelser. Når kriser oppstår er slike holdninger rene oppskriften for katastrofer.
Dette passer Labour dårlig, siden partiet med Starmer i spissen gikk til valg på å rydde opp alt kaos som Tory-regjeringene hadde skapt.
Starmer hadde rett i at det var behov for en endring, men kanskje ikke ved å gjøre Storbritannia til et enda mindre attraktivt land, med skyhøye skatter, inflasjon, elendig økonomi og en flom at illegale migranter over Den engelske kanal.
Et brudd med britenes nærmeste allierte USA er heller ikke akkurat kanel på grøten. Så Starmer og Labour løfter fremstår snart to år etter tiltredelsen som en vits.
I stedet for stabilitet er det inkonsekvens. I stedet for klarhet er det tvetydighet. I stedet for resolutt beslutningstaking er det en syklus av nøling og tilbaketrekning.
Den stadige strømmen av politiske helomvendinger har ikke bare svekket troverdigheten; den har preget hele hans tid som statsminister. Han har snudd helt om så mange ganger at han har blitt en menneskelig sentrifuge.
Det er karakteren som brister hos Starmer, eller kanskje mangelen på karakter. Dette så vi da Miliband sa nei til å lete etter ny olje i Nordsjøen, selv etter at Iran-krigen brøt ut.
«Det er helt klart at den kvasi-rettslige plikten i henhold til lovgivningen påhviler utenriksministeren,» sa Starmer.
Er det virkelig utenriksministeren som har ansvaret for britenes energipolitikk? Eller mente Starmer Miliband? Uansett ble det helt feil.
Kritikere stilte spørsmålet: Har ikke du som statsminister det øverste ansvaret? Men Starmer mangler noe som er helt nødvendig for å lede et land, nemlig autoritet. Hamn mangler både evne og vilje til å ta tøffe avgjørelser, og stå for dem i ettertid. Så britene opplever forfall i et land som i prinsippet mangler ledelse.
I denne sammenhengen betyr ikke Mandelson-skandalen så mye. Men den er et symbol på en nasjonal tragedie. Starmer som statsminister har sviktet sitt oppdrag, og må ta mye av skylden for den britiske kollapsen.
Med andre ord: Keir Starmer er ikke kapabel til å takle jobben som statsminister. Meningsmålingene viser at stadig flere briter begynner å forstå dette.
