Britenes forsvarsminister John Healey sier at Storbritannia «vil gjøre 2026 til året denne krigen slutter». Han snakker selvsagt om krigen i Ukraina.

I en kommentar i The Telegraph søndag skriver Healey at han håper å bli den første forsvarsministeren som sender britiske tropper til Ukraina, i et trekk som vil signalisere slutten på konflikten.

Healey forsøker å fremstå ambisiøs når han legger frem sin fredsplan, som lover at britene fortsatt skal være dypt engasjert for Ukrainas president på overtid, Volodymyr Zelenskyj.

Hverken Healey eller forsvarsministrene i Tyskland, Frankrike, Danmark eller Sverige later til å bry seg om at Russlands utenriksminister Sergej Lavrov gjentatte ganger har gjort det klart at Kreml aldri vil akseptere NATO-styrker i Ukraina, og vil anse slike styrker som legitime fiendtlige mål.

Britene lover de vil sette «boots on the ground» hvis det blir en våpenhvile i Ukraina

Healey fortsetter i samme spor, og skriver:

«Det er ingen tyngre byrde for en forsvarsminister eller en regjering enn å sende våre væpnede styrker ut på operasjoner. Jeg ønsker å være den forsvarsministeren som sender britiske tropper til Ukraina – fordi det vil bety at denne krigen endelig er over.

Det vil bety at vi har forhandlet frem fred i Ukraina. Og et trygt Europa trenger et sterkt, suverent Ukraina.»

Det kan selvsagt sies at han har rett, siden tanken er å sende tropper etter en eventuell fredsavtale og/eller våpenhvile og slutten på den blodige krigen.

Men med Kremls sterke motstand åpner europeiske regjeringer med slike handlinger for en langt mer alvorlig konflikt som de neppe er militært forberedt på, uten støtte fra USA. Trump har dog sagt at han ikke vil sende amerikanske tropper til Ukraina.

I mars 2025 satt Trump dessuten all militær og økonomisk støtte til Kiev på pause. USA sender fortsatt våpen, men regningene sendes til de europeiske land som liker å knytte seg til EUs ledelse i Brussel. Dette inkluderer alle de nordiske landene som faktisk ligger i Russlands nærområde.

Det er dessuten uvisst hvordan situasjonen i Ukraina har en betydning for sikkerheten til Europa, som i stor grad består av NATO-land.

En multinasjonal fredsbevarende styrke vil beskytte Ukraina mot russisk aggresjon når en avtale om å avslutte krigen er sikret, mener Healey. Han hyllet også både den militære støtten og sjenerøsiteten til det britiske folket, som «åpnet dørene» for ukrainske flyktninger etter Russlands invasjon.

«Jeg er stolt over at Storbritannia står samlet for Ukraina. Jeg er stolt over det høyeste nivået av militær støtte vi noensinne har gitt, som vi gir i år.

Og jeg er stolt over alle i dette landet som har åpnet sine dører for 167.000 ukrainere.»

Det var vel strengt tatt ikke vanlige briter som åpnet dørene for hverken ukrainske flyktninger eller de enorme mengdene med båtmigranter. Dette er politikernes spill, både Tory-partiet og Labour.

700.000 briter har signert på krav om depor­tasjon av migranter

Men akkurat som i Norge er selvsagt sympatien med ukrainere langt høyere enn med dem som «rømmer» fra Frankrike i gummibåter. Kostnadene er dog enorme: Norge, med kun litt over fire millioner nordmenn igjen, har tatt imot over 100.000 ukrainere, og svært få av disse forsørger seg selv.

Storbritannia har per capita tatt imot svært få ukrainere sammenlignet med Norge – 2 promille sammenlignet med 1,8 prosent. Norge er altså ni ganger så «gavmilde».

Blant de siste støttetiltakene som Storbritannia har foreslått, er 200 millioner pund i finansiering som skal brukes til å utstyre de britiske væpnede styrkene med det utstyret de trenger for å være klare til å bli utplassert som en del av den multinasjonale styrken for Ukraina.

Pengene skal brukes til å oppgradere kjøretøy, kommunikasjonsutstyr og til å kjøpe nytt utstyr for beskyttelse mot droner.

Dette regnes selvsagt med i det som USA nå krever at europeiske NATO-land investerer i sine egne forsvar, selv om det brukes til å forsvare Ukraina, som ikke er medlem av hverken NATO eller EU.

Men Healey ønsker å integrere ukrainske styrker i NATO-øvelser.

Healey besøkte nylig Kiev, og sa at denne opplevelsen var en «kraftig påminnelse om hva det ukrainske folket har gjennomgått de siste 1459 nettene.»

«Vi står sammen med ukrainerne som kjemper i frontlinjen, de utallige familiene som sørger over sine kjære og de millioner av fordrevne som venter på muligheten til å returnere hjem.

Vi vet at ingenting er utenfor Putins rekkevidde.

Hans angrep dreper ukrainske barn i sengene deres, ødelegger sykehus og kaster hele byer ut i iskaldt mørke.»

Healey roste også ukrainerne som har fortsatt å «kjempe med det samme enorme motet de viste 24. februar 2022».

«Vi setter Ukraina i en så sterk posisjon som mulig for å oppnå en rettferdig og varig fred på deres premisser.

Ukrainerne har vist at de ikke frykter russisk aggresjon. Det eneste Ukraina frykter, er vestlig utmattelse.

Men som president Zelenskyj vet, vil Ukrainas venner aldri bli utmattet. Denne krigen har vist oss – og Putin – en viktig ting: Undervurder aldri det ukrainske folks vilje.»

Det er ikke vanskelig å la seg imponere av innsatsen til de ukrainske soldatene. Men det betyr ikke at man lar seg imponere av Zelenskyj og hans regime i Kiev.

De fleste nordmenn sympatiserer med ukrainerne som lider, men noen finner det kanskje merkelig at vi skal sende soldater til Ukraina, mens unge ukrainske menn i krigsfør alder reiser i motsatt retning.

Mange mener at situasjonen i Ukraina ikke er noe europeiske land bør risikere en krig med Russland for, når selv ukrainske menn melder seg ut.

Det er også mange kampdyktige menn i Europa som ikke har så veldig lyst til å reise til en politikerskapt front (som selvsagt inkluderer Putin) for å bekjempe en ekstern fiende, når man er nødt til å etterlate sine kvinner og barn som fritt vilt for de interne fiendene.

Slike interne fiender har politikerne sluppet inn flere millioner av, og svært få av disse vil sendes til fronten for å forsvare det europeiske kontinentet de forakter.