Den 9. april 1940 seilte de tyske krigsskipene inn i de norske fjordene, og okkupasjonen av landet vårt var et faktum.

Det var en brutal ytre fiende som ville ta Norge med makt, og vi minnes denne dagen med stort alvor. Senkningen av «Blücher» ved Oscarsborg og kongens klare nei står som symboler på en tid der vi visste nøyaktig hvem som angrep oss. Invasjonen skjedde tilnærmet samtidig langs hele kysten fra Oslofjorden til Narvik, og markerte starten på fem mørke år.

Men lærdommen fra 1940 må ikke glemmes, selv om truslene i dag er av en helt annen og mer lumsk karakter. Mens angrepet den gangen kom utenfra, opplever vi i dag en fare som ligner på en trojansk hest. Den er allerede trukket inn bak våre egne murer, og det er første gangen vi ser en så omfattende undergraving av nasjonalstaten fra innsiden.

Dagens angripere bærer ikke uniformer, men gjemmer seg bak vakre ord om mangfold og toleranse mens de demonterer det norske fundamentet. Den politiske eliten i Oslo har i praksis åpnet portene for verdier og kulturer som er helt fremmede for vårt samfunn. Eliten snakker om globalt samarbeid, mens de i virkeligheten svekker den nasjonale tryggheten bit for bit.

Hverken Stortinget eller regjeringen ser ut til å forstå at et folk som mister sin historie og sin egenart, også mister sin fremtid. Vi ser en langsom invasjon som foregår i gatebildet og i våre egne institusjoner, uten at de ansvarlige tør å slå alarm.

Akademia og media fungerer som premissleverandører for denne selvutslettelsen, og de som forsvarer norske tradisjoner, blir ofte mistenkeliggjort. Det er en kynisk form for aktivisme, som har infisert våre fremste læresteder og som hvitvasker ideologier som er totalitære i sitt vesen.

De holder globale idealer høyt, mens de forakter den norske kulturarven og de menneskene som har bygget dette landet. Ved å prioritere fremmede interesser, sørger de for at motstandskraften i befolkningen svekkes og at vi blir fremmede i vårt eget hjemland.

Vi har mange statsråder som man godt kunne se for seg i en annen sammenheng.
Foto: Terje Pedersen / NTB

I 1940 visste vi hvem fienden var, og kunne samle oss til felles motstand mot okkupantene. I 2026 er bildet mye mer uoversiktlig, fordi de som skal beskytte oss, i stedet fungerer som arkitekter for en utvikling som truer vår eksistens som nasjon. Finansminister Jens Stoltenberg og resten av maktapparatet prioriterer internasjonale avtaler og globale prosjekter fremfor å sikre nasjonens overlevelse.

De ser ikke ut til å ta inn over seg at en trojansk hest kun fungerer hvis den blir sluppet inn av dem som sitter med nøklene til riket.

9. april minner oss om at friheten aldri er gratis, og at den må forsvares mot alle typer angrep. Det betyr å gjenkjenne den moderne okkupasjonen før den har rukket å slette alt vi har bygget opp gjennom generasjoner. Uten vilje til å verne om våre egne grenser og vår kultur, vil vi ende opp med å tape det vi holder aller mest kjært. Denne utviklingen skjer altså i fredstid og med myndighetenes velsignelse.

Det er en hån mot våre forfedre, mot dem som ga sitt liv under krigen for vår frihet. Det er en hån mot alle de allierte som også ga sitt liv for alles frihet, og det er en hån mot oss som lever i dag, som også må betale prisen.

Det kan ikke brukes sterke ord i dag. Eliten har sørget for at slikt er straffbart. Det er derfor ikke så lett å beskrive i en tekst hva som burde ha vært gjort. Til det har ytringsfriheten blitt for innskrenket.

Det som skjedde under krigen, skulle aldri skje igjen, sa man, men sannheten er vel at det skjer igjen, om enn på en annen måte. Vi ser antisemittismen bre om seg igjen, og mens det ikke er menn i uniformer som marsjerer opp Karl Johan, er nåtidens nazister gjemt bak farlige ideologier. De utgjør en større fare, fordi de er skjult for store deler av befolkningen.

Vi ser politikere som søker seg til EU og drømmen om et felles Europa, ikke ulikt det Vidkun Quisling skrev om i sitt manifest, «Universismen». Parallellene er der for den som vil eller kan se, men kreftene som hele tiden forsøker å gjemme den trojanske hesten, som bare vokser seg større og større i rommet, jobber ufortrødent videre.

Nordmenn ble lovet at 9. april aldri skulle skje igjen, men historien har en lei tendens til å gjenta seg, og på samme måte som man sov i 1940, sover man nå også.

Dét kan bli skjebnesvangert.