Kommentar

Quisling – mannen og myten – har stått i veien for et skikkelig oppgjør med norsk tilpasning til den tyske okkupasjonsmakten i Norge 1940. Hva var utilbørlig samarbeid og hva var tilbørlig. I stedet for å sette oss selv på tiltalebenken, satte vi Quisling og titusener NS-medlemmer og tyskerarbeidere der i stedet. Det var beleilig. Vi skulle i større grad studere hvordan denne unnlatelses-synden har skadet nasjon, politikk og selvforståelse i tiden etter.

Bruce bawers bok “The New Quislings: How the International Left Used the Oslo Massacre to Silence Debate About Islam” har skapt debatt og det med rette. Bruken av Quisling er følsomt. Bawer er kritisert av flere deriblant av Katrine Winkel Holm, redaktør for det danske Trykkefrihetsselskapets nettmagasin sappho.dk, for å ikke forstå norsk historie og de norske nasjonalsosialistene.

Denne kritikken er helt på sin plass. Sammenligningen med Quisling er en avsporing.

Det er absolutt interessant å studere Norges rolle på 30-tallet og ikke minst i 1940 for få bedre forstand på norsk selvforståelse og kultur i dag.

Men det interessante er ikke Quislings høyforræderi, men den norske eliten som i 1940 var mot Quisling, men som likevel valgte samarbeid og tilpasning til tyskerne på et pragmatisk, opportunistisk grunnlag, i stedet for motstand og kamp. Det var ikke bare de som hadde tyske sympatier som stod for en slik tilpasning. Uavhengig av den aktuelle historiske situasjonen 9. april 1940 sier dette noe om norske perspektiver, norsk politisk kultur, norsk ideologisk landskap, norsk identitet og selvforståelse osv.

Kanskje enda mer alvorlig enn vår svakhet for tilpasning i 1940 er for ettertiden det faktum at tilpasningslinjen ikke ble rettslig prøvd etter krigen. En fikk et oppgjør med nazistene , torturistene og noen av krigsprofittørene, men ikke med oss selv, ikke med de sentrale norske aktører og myndigheter som i tur og orden sviktet både før og under okkupasjonen. Quisling gjorde det lettere å frikjenne oss selv.

Det norske hus er etter 1945 bygget på noen fortielser om det vi ikke vil vedkjenne oss og om noen myter vi skapte i stedet om den fenomenale norske motstandskampen og de ynkelige nazistene. Var dette rettfedig? Og var det konsistent? Etter få år ble straffene halvert.

Men den norske motstandskampen, uansett hvor flott den var, kan ikke dekke over at Norge, som nasjon, våre ledende organer, miljøer og personer, sviktet. Veien framover skulle gått gjennom et nådeløst oppgjør i ibsensk ånd. Det ville styrket oss som nasjon. Kjenn deg selv, heter det!

Etter krigen ble Quisling og medlemmer av NS den store syndebukken som man straffet hardt, mens eliten, regjeringen Nygaardsvold, Stortingets presidentskap, kvinner og menn i Norges økonomiske og politiske elite og ikke minst ledende norske aviser som Aftenposten og Dagbladet, ikke ble tiltalt – knapt nok gransket.

De DNA-styrte kommunene Oslo og Trondheim sørget for at det kom norske arbeidere til å reparere Fornebu og Værnes flyplass straks etter 9. april – mens norske styrker fortsatt var i kamp nordover i landet. DNA-ordfører i Trondheim sørget slik for at Værnes ble satt i stand. Flyplassen var da et knutepunkt for forsyning av tyske styrker ved Narvik. Trønderske soldater slåss da fortsatt på Hegra festning og i Snåsa.

Ordfører Ivar Skjånes satte likevel sitt navn under en oppfordring i avisen 24. april om at arbeidere «må» melde seg til arbeid på Værnes – han ble aldri tiltalt. Han ble i stedet utnevnt til fylkesmann etter krigen.

Det norske Administrasjonsrådet (en provisorisk norsk ”regjering” fra 15. april-25. sept. 1940) sørget for at Kongsberg Våpenfabrikk tok opp igjen arbeidet juli 1940. Den militære ledelsen ved fabrikken nektet. Jens Bache Wiik fra Administrasjonsrådet fikk en lysende karriere etter krigen som industrimann. Sommeren 1940 avsetter han ledelsen ved KV, nye samarbeidsvillige norske ble satt inn og produksjon av krigsmateriell som Bofors kanoner, mitraljøser og pistoler for fienden var sikret. Hjulene skulle jo holdes i gang.

Norske motstandsfolk kunne siden risikere å bli skutt av norske våpen produsert på Kongsberg av nordmenn under norsk ledelse og velsignet av det norske Administrasjonsrådet oppnevnt av Høyesterett … Oslogjengen sprengte fabrikken i 1944 – i en åpen konflikt mellom tilpasningslinjen og motstandslinjen.

Straffelovens paragraf 86 (av 1902) fastsetter en straff fra minst 3 år til livstid for den som bærer våpen mot Norge… «eller som under en krig hvori Norge deltar, … yter fienden bistand i råd eller dåd eller svekker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsevne». Dette var landssvikoppgjørets rettsgrunnlag. Dette er paragrafen det ble dømt etter. Bache Wiig, Skjånes og mange andre ble det ikke.

Aftenposten skrev på lederplass at alle måtte oppføre seg pent, ikke sabotere, men i stedet tilpasse seg den «nye tid». osv. Eliten i våre største byer hjalp kort sagt fienden med å holde ro og orden, sikre kommunikasjon, reparere og drifte militære flyplasser, marineverft osv. Kulturelite, akademia, arbeiderbevegelse var også med på en slik tilpasningslinje samtidig som norske militære avdelinger kjempet rett nord for Oslo kun dager etter 9 april.

Disse påførte Norge skade på en trolig langt mer alvorlig måte enn Quisling og NS. Tilpasningslinjen gjorde blant annet at Oslo ble oppgitt helt uten kamp selv om tyske styrker var små; at det ikke ble gitt ordrer om militært forsvar de første dagene, og at Oslo med sine forsyninger og kommunikasjonsknutepunkt kunne fungere problemfritt fra første dag for det tyske felttoget nordover.

Tilpasning og unnvikelse oppstod ikke som norsk strategi fra tomme lufta den 9 april. Det var denne linjen som preget hele oppspillet som la Norge åpent for invasjonen.

Tross en rekke rapporter om et tysk angrep somlet regjeringen på en måte som er ufattelig og utilgivelig – spesielt utenriksminister Koht og Nygårdsvold selv. Den som la landet åpent for tyskerne var derfor ikke Quisling, men den norske regjering med støtte fra det meste av eliten. Det er den bitre sannhet. Det reduserer selvsagt ikke Quislings svik. Det er jo krystallklart. Men sjebnens ironi er denne, at Quislings kupp 9 april – med tyskernes støtte – var et overilt trekk som skjøv  regjeringen og Stortinget fra seg. Dette var på et uhyre kritisk tidspunkt de første dagene da regjeringen og Stortinget vaklet. Uten Quisling kunne en tenke seg at regjering og Storting hadde returnert til Oslo. Og knefallet hadde vært langt dypere.

Regjeringen på Elverum skulle sendt ut en resolusjon om at alle må bli på sin post i forsvaret av landet. I stedet kom en sutrete resolusjon om hvor fredselskende vi er. Sinnelagsetikken har grepet om politikerne selv når soldatene står i stilling og lurer på hvor ordrene er, hvor lederskapet er. Selv ikke da makter regjeringenå se realiteten i hvitøyet.

Det er dette som er den store svikten i Norge 40-45, ikke Quisling. Quisling og NS blir derimot røykteppet som gjør at eliten kan løpe i dekning årene etter krigen. Jeg kan ikke se at vi har quislinger i dag i det hele – kanskje de ekstreme islamistene i Norge aspirerer til rollen, men de har ikke format nok ennå.

Problemet er heller at vi har Koht og Nygårdsvolds arvtakere.

Hadde vi hatt et rettsoppgjør som ikke bare så på NS, men som virkelig tok for seg ansvaret til styresmaktene og andre ledende autoriteter i samfunnet, ville vi renset luften og lært noe. I stedet fikk vi myter og løgner. Det er et dårlig grunnlag for en nasjon. Og i kontroversielle nasjonale spørsmål blir dette igjen aktuelt.

Det er viktig å sammenligne med fortiden, ikke minst 30- 40-tallet. – Noen av svakhetene i dagens norske politiske kultur og ethos skriver seg fra vår svikt i 1940 og etterkrigstidens uvilje mot å innrømme det og ta et oppgjør med det. Dermed er myter og tabu skapt. Dette rammer både venstresiden og høyresiden; det liberale Venstre, sentrum, det borgerlige Høyre og arbeiderbevegelsen. Det rammer media og næringsliv, kultur.

Dette er krigens mørke kapittel. Det lysner ikke før holdningskampen tar til innen idrett, kirke, skole. Disse hindret en nazifisering av samfunnet – så vi ikke råtner på rot. Det var ikke det offisielle Norge, ikke avisene, ikke kultureliten som stod i spissen for holdningskampen.

I den holdningskampen som kom, der tusener ble arrestert, mistet jobben, ligger det en erkjennelse av at valg må tas. Og at dette har en kostnadsside, en risiko. Man kan ikke spille dobbeltspill. Noen klarte å skape og lede en slik holdningsfront. Og de vant: skolen, idretten og kirken ble ikke nazifisert.

Denne norske holdningskampen utover krigen kommer til erstatning for holdninger som våre ledere skulle ha fostret i 30-årene: en forsvarsvilje. Det er litt sent å bygge forsvarsvilje etter at fienden har okkupert landet. Men takket være de allierte ble ikke den sene innsatsen forgjeves.

Holdningskampen, når den kommer, er selvsagt rettet mot NS og forsøkene på nazifisering, men holdningskampen er egentlig samarbeidslinjens antitese, når en tenker over det. I alle fall kan det ses slik.

Les også

-
-
-
-
-
-
-