Det er en påfallende forskjell i hvordan maktens korridorer håndterer feilsteg når de kommer fra ulike sider av det politiske landskapet.

De siste dagene har vi sett hvordan Rødt-politiker Mímir Kristjánsson slipper unna med det som beskrives som direkte truende meldinger sendt i beruset tilstand. Mens Dagsavisen og andre medier gjerne snakker om at «fylla har skylda» når det gjelder deres egne favoritter på venstresiden, var tonen en helt annen da Per-Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet havnet i en lignende situasjon.

Amundsen måtte, som kjent, trekke seg fra sitt verv som leder av justiskomiteen etter uheldige utspill på sosiale medier i de sene nattetimer. Den gang var det ingen nåde å spore hverken hos den politiske eliten eller i de store avisredaksjonene. Kravet om umiddelbar avgang var unisont, og moralsk fordømmelse preget hver eneste overskrift. For Amundsen var det ikke snakk om å få en ny sjanse eller en vennlig samtale på kammerset, men om en kontant fjerning fra maktposisjoner.

Når Mímir Kristjánsson nå har gjort seg skyldig i å sende meldinger der han truer med både juling og besøk av kriminelle mc-gjenger, er reaksjonen fra partiledelsen i Rødt oppsiktsvekkende mild. Det får ingen reelle konsekvenser for hans posisjon eller hans videre politiske karriere på Stortinget. Det fremstår som en hån mot velgerne når man ser at spillereglene endres fullstendig, avhengig av hvilken partibok man bærer i lommen.

Det er tydelig at det finnes et beskyttende lag rundt dem som befinner seg på den «riktige» siden av debatten, mens de på høyresiden skal straffes med full tyngde ved det minste feilsteg.

Denne typen forskjellsbehandling undergraver tilliten til det demokratiske systemet og viser en dyp dobbeltmoral i norsk politikk. Man kan ikke kreve hoder på et fat i det ene øyeblikket, for så å se en annen vei når en av deres egne trår feil med grove personangrep og trusler om vold. Hvis vi skal ha en rettferdig politisk kultur, må konsekvensene være de samme for alle, uavhengig av politisk ståsted.

Det er på høy tid at både mediene og de politiske partiene slutter å praktisere denne selektive rettferdigheten.

Hverken Kristjánsson eller hans støttespillere kan gjemme seg bak alkohol som en unnskyldning når andre er blitt felt for langt mindre alvorlige utspill. Det er påfallende hvordan de som ellers er raske med å kritisere andres oppførsel, nå sitter helt stille i båten eller forsøker å ufarliggjøre saken som et utslag av dårlig folkeskikk. Saken viser med all tydelighet at i det norske politiske miljøet er det ikke bare hva du gjør som betyr noe, men hvem du er og hvilken ideologi du forfekter.

Dette er en farlig utvikling som bare vil føre til økt polarisering og en følelse av urettferdighet hos store deler av befolkningen.