Hvem ønsker ikke å bli utgitt av et stort og veletablert forlag?
Et forlag som ved hjelp av en dyktig redaktør kan forbedre manuskriptet, som kan selge boken i større omfang gjennom nettverk i presse og bokhandlere, som har penger til å annonsere boken på de innbringende stedene, og som leverer et stempel som får redaktører til å skrive en anmeldelse?
Sammen med min medforfatter Frederik Christensen var jeg så heldig å vinne Kristeligt Dagblad Forlags debattbok-konkurranse om «krigen som arv og aktuell utfordring», og det sikret at vår nye bok «Tragisk realisme» kunne utgis på det hederskronede forlaget. Andre, de fleste, er ikke så heldige.
Men jeg tror den tiden er i ferd med å være forbi. Selvutgivelser vil bli mer og mer attraktive. Ikke fordi kunstig intelligens både kan hjelpe til med å skrive hele manuskripter eller levere den nødvendige sparringen som redaktørene tidligere stod for. Ingen har bruk for AI-tekster som er generiske og upersonlige.
Vi trenger derimot personlig engasjerte tekster og forfattere som tør å bryte med konsensus. Og nettopp derfor tror jeg at selvutgivelse – i bokform og på nettet, i bøker og artikler – blir fremtiden.
For det etablerte systemet er også et filtreringssystem som holder dissidenter nede. Systemet omfatter både forlag og anmeldere, som jeg har skrevet om nylig, både her og her.
Matt Goodwin er akkurat nå aktuell med en bestselgende bok om innvandringskritikk, som han selv har utgitt i Storbritannia. Hans argumenter for å selvpublisere er verdt å lytte til.
Forlagene er ikke nøytrale
Goodwin påpeker at de store forlagene ikke er upartiske institusjoner drevet av sannhetssøken og litterær kvalitet. De heller mot en venstreliberal verdensanskuelse og bryr seg langt mer om rase, kjønn og seksuelt mangfold enn om mangfold i tenkning.
En forfatter som utfordrer den rådende konsensus om innvandring, nasjonal identitet eller multikulturalisme, kan ganske enkelt ikke forvente å bli behandlet på samme vilkår som forfattere som bekrefter det alle i systemet allerede mener.
De få avvikende stemmene som likevel slipper igjennom, får ikke den samme støtten, det samme salgsapparatet i ryggen, den samme oppmerksomheten.
Redigering som sensur
Selv om et kontroversielt manuskript mot forventning blir akseptert, venter det en ny hindring.
Det havner på skrivebordet til en ung redaksjonsassistent, nyutdannet fra et av de store universitetene og fullt fortrolig med tidens politiske korrekthet. Her begynner den stille omformingen.
Passasjer blir kuttet. Argumenter blir avrundet. Det som var skarpt, blir ufarlig. Det som var provoserende, blir akseptabelt. Og etter enda en runde hos sensitive lesere og jurister, er manuskriptet et annet enn det forfatteren leverte.
Goodwin kaller det ikke redigering. Han kaller det narrativ kontroll.
Markedsføringen som filter
Prosessen slutter ikke ved redaksjonen. Markedsavdelingen er neste hindring, og den er full av folk som ikke brenner for boken, og kanskje til og med skulle ønske at den ikke fantes.
En forfatter som har brukt år på manuset sitt, ender opp med å sitte overfor folk som i beste fall følger den slagne landevei. Boken blir utgitt, men den prioriteres ikke. Den er til stede i systemet uten å være en del av det.
Goodwins svar er å gå en omvei. For ham er ikke selvutgivelse et tegn på at systemet slo ham ut av kurs. Det er et bevisst valg om å gå utenom systemet. Å gå direkte til leseren, uten filtre, uten utvanning. Han har tusenvis av følgere på sosiale medier og kan bringe boken direkte ut til dem.
Resultatet taler sitt tydelige språk: Boka «Suicide of a Nation» ligger på andreplass på den britiske non-fiction-listen.
Det danske bildet
Goodwins erfaring er britisk, men mønsteret gjenkjennes her hjemme. Forlagsverdenen er liten, anmelderkretsen er enda mindre, og den som skriver mot strømmen, merker raskt motstanden.
Det krever ikke forbud eller åpenbar sensur. Det er nok at portene lukkes stille og diskré, at boken ikke blir anmeldt, at anmeldelsen er nedlatende, at invitasjonene til boksalonger uteblir. Dissidenten trenger ikke å ties i hjel. Han kan bare ikke høres. Et aktuelt amerikansk eksempel viser at selv anmeldelser som allerede er publisert, blir fjernet etter politisk press.
Men dette er i ferd med å endre seg. Substacks, podkaster og selvutgitte bøker er i ferd med å bygge en ny infrastruktur for den frie tanken utenom institusjonene som i flere tiår har hatt monopol på hva som er verdt å lese.
