84 år gamle Miriam Lancaster våknet en morgen i april 2025 med smerter i korsryggen. Hun ringte efter ambulanse, og på hospitalet ble hun tilbudt dødshjelp før hun ble undersøkt, tester tatt og behandling forsøkt.

Ifølge Miriam og datteren Jordan Weaver, som var til stede, ble hun tilbudt dødshjelp før noen hadde vurdert om skaden kunne leges.

– Vi vil gjerne tilby deg døden

– Jeg dro til Vancouver General Hospital, hvor jeg ble kontaktet av en ung kvinnelig lege som innledet med å si: «Vi vil gjerne tilby deg MAiD.»

MAiD står for Medical Assistance in Dying – Canadas ordning for medisinsk assistert dødshjelp som ble legalisert i 2016 som «siste utvei» – og som er kraftig utvidet siden den gang.

Miriam ble sjokkert.

– Det var det siste jeg tenkte på. Jeg ville bare finne ut hvorfor jeg hadde så vondt i ryggen – jeg dro ikke til sykehuset fordi jeg ville dø, har hun senere fortalt i et videointervju.

Hun takket nei til «tilbudet».

Det ble konstatert at hun hadde fått et brudd i korsbenet (sacrum) – en smertefull, men fullt behandlingsbar skade. Efter en måneds rehabilitering og fysioterapi var Miriam fullstendig restituert. Smertene forsvant, hun fikk tilbake bevegeligheten og styrken.

Og så gjorde hun det som skiller hennes historie fra tusener av andre MAiD-historier – noe som er blitt et symbol på kynismen i Canadas medisinske dødskult:

I februar 2026 reiste hun til Guatemala og besteg vulkanen Pacaya – en aktiv vulkan med bratt stigning og rykende lavastrømmer.

Bildene av den spretne 84-åringen på toppen av vulkanen har spredt seg og blitt et vidnesbyrd om livsvilje.

Miriam Lancaster selv oppsummerer det enkelt:

– Jeg valgte livet. Og livet valgte meg.

Padre Loring sier det ganske sterkt:

– Eutanasi kamufleres gjennom språket ved å kalle det «en verdig død». Selvfølgelig ville det være vanskelig å kalle det legalisert drap. Vi må skjule denne forferdelige virkeligheten, nemlig at lovene tillater drap på mennesker.

Det kalles en verdig død, og det er en løgn. Å dø med verdighet betyr å akseptere døden frivillig hvor og når Gud vil, og fremfor alt i Guds nåde, vel vitende om at smerten har en forløsende verdi. Så denne personen som aksepterer døden frivillig, som aksepterer Guds vilje, etter å ha ordnet alle familiære og åndelige anliggender … det er å dø med verdighet.

«Vi dreper ham for at han ikke skal lide», er kamuflasjen som brukes når eutanasi presenteres. Nei! For at han ikke skal lide, kan vi gi ham lindrende behandling. Men aldri, aldri drepe den syke. Løsningen på sykdom er aldri å drepe den syke.»

Spania: Idag klokken 18 skal 25 år gamle Noelia Castillo Ramos dø

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.