Sviket mot det norske demokratiet, folkestyret og selvråderetten.

Den 5. desember 2023 markerer et mørkt kapittel i norsk demokratisk historie.

Med et massivt flertall vedtok Stortinget å endre EØS-lovens § 2, en endring som i praksis «murer igjen døren» for nasjonal suverenitet.

– Ap, Høyre, FrP, Venstre, MDG, SV og Sp stemte alle for å overlate Norge til en fremmed makt.

Kun Rødt og noen utbrytere sto på barrikadene for det norske folk!

81 stemmer mot 19.

Ved å lovfeste at EU-retten skal ha uinnskrenket forrang over norsk lov ved motstrid, har våre folkevalgte fjernet den siste juridiske nødbremsen Norge formelt hadde, og slik bekreftet at lojalitetsplikten til EU alltid har vært førende.

I over 30 år har skiftende regjeringer og Stortinget snakket varmt om «det nasjonale handlingsrommet» og «reservasjonsretten», som om Norge kan bestemme selv og velge bort det vi ikke liker av krav fra EU.

Ved å kalle en fundamental maktforskyvning for en «teknisk presisering», har man igjen bevisst unngått en reell debatt om Grunnloven og suverenitetsavståelse.

Ved å la EØS-lovens § 2 trumfe alt annet, degraderes Grunnloven fra å være folkets skjold til å bli et historisk dokument uten praktisk forrang på de viktigste områdene i samfunnet (økonomi, energi, arbeidsliv).

Det er en hån mot folkestyret at en så gjennomgripende endring snikes igjennom som kontorarbeid, uten noen drøfting i det offentlige rom. Man kan ikke være «litt» suveren, akkurat som man ikke kan være «litt» gravid.

Enten har det norske folk den øverste myndigheten i eget land, eller så har de det ikke.

Folkestyret forutsetter nemlig at dem vi velger, faktisk har makt til å endre kurs.

Nå når døren er «murt igjen», er kursen låst av en fremmed makt.

Det kanskje mest påfallende for folk flest er Senterpartiets medvirkning. Ved å stemme for å styrke EU-rettens forrang, bekrefter de mistanken min om at de kun har fungert som en «styrt opposisjon» siden 1992.

Sp bygger sin oppslutning på motstand mot unionen i valgkamp, men i posisjon velger de systemlojalitet til Brussel fremfor sitt eget partiprogram og valgløftene til folket.

Stortingets stemmegivning viser at lojaliteten til EØS-systemet trumfer lojaliteten til de velgerne som ønsker et fritt og selvstendig land, og som to ganger har stemt i henhold til Grunnlovens § 1.

Lovendringen bekrefter at vi har gått fra folkestyre til fremmedstyre.