Norge har inngått en ny klimaavtale med Jordan der norske penger skal bidra til å redusere utslipp fra avfallssektoren i det mellomøstlige landet. Avtalen er inngått under artikkel 6 i Paris-avtalen, som åpner for at land kan samarbeide om utslippsreduksjoner på tvers av grenser.
Planen er å redusere klimagassutslipp – særlig metan – fra avfallshåndtering og søppelfyllinger i Jordan. Norge skal finansiere prosjekter som forbedrer avfallssystemene, og til gjengjeld kan Norge kjøpe de dokumenterte utslippskuttene og føre dem inn i sitt eget klimaregnskap.

Andres søppel – våre mål

Norske myndigheter mener slike avtaler kan bidra til at Norge når sine klimamål fram mot 2030, samtidig som de gir investeringer i miljøteknologi i utviklingsland.
Ordningen bygger på mekanismene i Paris-avtalen, der land kan overføre utslippsreduksjoner seg imellom gjennom et internasjonalt karbonmarked.
Men nettopp slike klimakreditter er blant de mest omstridte elementene i dagens klimapolitikk. Kritikere mener systemet åpner for at rike land kan finansiere utslippskutt i andre land i stedet for å redusere egne utslipp hjemme.

Fra konservativt hold går kritikken ofte lenger. Skeptikere hevder at karbonkreditter kan utvikle seg til et kostbart og lite gjennomsiktig byråkrati der utslippskutt eksisterer mer i regneark enn i atmosfæren. Flere analyser har pekt på problemer som dobbelttelling, usikker måling av utslippskutt og prosjekter som får klimakreditter, selv om reduksjonene trolig ville skjedd uansett.

Det lukrative karbonmarkedet

En gjennomgang av karbonkreditter publisert i 2023 konkluderte også med at ordningen har «systemiske problemer», og at mange kreditter ikke representerer reelle utslippsreduksjoner.
Tilhengere av karbonmarkeder avviser kritikken og peker på at klimaet ikke bryr seg om hvor utslippene kuttes. Ett tonn CO₂ spart i Jordan har samme effekt som ett tonn spart i Norge.
Spørsmålet er likevel om slike avtaler først og fremst kutter utslipp – eller om de først og fremst flytter dem i klimaregnskapet.

I dette tilfellet kan søppel fra jordanske fyllinger ende som klimakreditter i det norske klimaregnskapet. Med andre ord: «One man’s trash is another man’s treasure».

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.