Når en middels stor dagsavis/nettavis skifter sjefredaktør, slipper den som regel særskilt omtale i riksmedia. Men Dagbladet tør være et unntak, med bladets ganske enestående historikk blant norske aviser.

Det var avisen som sto alene og som sto støtt, uten andres hjelp. Det var de store pennenes avis, som til langt ut på 1950-tallet holdt seg med en sjefredaktør som nok selv mente han var like mye av en forfatter som han var avismann. Jeg tenker på Gunnar Larsen (skrev bl. a. «To mistenkelige personer», «Weekend i evigheten», «Bull», m.fl.), som døde på post i Dagbladet i 1958.

Ved hans side gjennom brorparten av karrieren sto Johan Borgen, mer kjent som forfatter enn som journalist, skjønt det var hans «Mumle Gåsegg» som endelig fikk stanset Dagbladet under krigen, da den hadde drevet altfor lenge etter tyskernes direktiver.

Det var i Dagbladet Borgen jobbet, og så ga han ut en bok eller to hvert tredje-fjerde år.

Forfatternes avis

Jeg kunne nevne mange som like mye var forfattere som journalister i avisen, i nyere tid for eksempel Karsten Alnæs.

I «gamle dager», før krigen, haglet det av dem. Nær sagt alle som senere kalte seg forfattere, hadde jo vært innom Dagbladet. Det er nok å gå på Google-søk om avisen, eller til og med «kjente Dagblad-journalister» eller lignende, så kan man se.

Journalistenes avis

Samtidig var Dagbladet de ekte journalistenes avis, kanskje den eneste rendyrkede. Dagbladet var den pålitelige, men frekke boulevard-avisen man kjøpte mens man var på jobben, på vei hjem eller på kafe etter arbeidsslutt – en utpreget byavis og egentlig litt skjult «raddis». Høyre-folk kjøpte ikke Dagbladet.

Rent politisk kastet den gamle V-avisen av seg alle politiske illusjoner i god tid før den forrige EU-kampen, jeg vil si i årene med Arve Solstad som sjefredaktør (1973–1990/94). Vi kalte ham bare «Storoksen». Og dét var et navn som passet, for kom du ikke bra ut av det med ham, ble det ingen jobb, og la du deg ut med ham, fikk du jaggu høre det.

Men han var snill òg, kan jeg godt huske fra slutten av hans regjeringstid, som for alle praktiske formål endte med EU-kampen i 1994 (Solstad gikk av noen år før, men fortsatte som politisk redaktør). Men dét skal han ha: Han slapp til de hardtslående avsløringer av makt, de røffe krim-penner og de gode, frekke kulturskribenter. I fullt monn.

Falt som et korthus

Avisen var fremdeles såkalt rampete til midt på 1990-tallet, og solgte stort (228.000 eksemplarer på hverdager i 1994). Men så var det slutt. Det hele falt sammen som et korthus, eller skal vi si som dominobrikker. Den nye tid sto for lengst ved døren og mer enn banket på, og fra 1996 gikk alle pengene avisen tjente, inn i pengesluket «Dagbladet på nett», altså nettutgaven.

Jeg skal ikke her ramse opp alle de ulykksalige redaktør-ansettelsene Dagbladet påførte seg selv i årene frem mot tiden vi nå står i – det er virkelig en en fæl historie, utvilsomt den verste gjennom alle tider i norsk presse hva gjelder å rasere et prima avisprodukt på kortest mulig tid. Man har aldri sett maken til opplagsras i Norge noen gang. Det gikk fra å være «utskjelt og utsolgt» (noe som også var tittelen på 1990-tallets 125-års jubileumsbok) til utskjelt og usolgt. Dagbladet på papir selger i dag neppe mer enn ti-femten tusen eksemplarer, og nettutgaven er det ingen som vet hvem som leser (ingen leser den ordentlig). Det er en gåte (korrupsjon?) at MBL stadig godkjenner avisens påståtte lesertall (en million!? ha, ha, ha).

Nok om det, det får holde.

Ingenting igjen

Det er ingen verdens ting igjen av det Dagbladet der jeg jobbet i to tiår, der jeg opplevde avisens siste «peak», all time high, og så måtte den tåle fallet etterpå. Det hjalp ikke å kjempe imot. Som jeg skrev: Den nye tid brøytet seg inn.

Avisen klarte ikke overgangen til internett, både papirutgave og nettavisen ble ødelagt, rent innholdsmessig. I dag er det ingen verdens ting i Dagbladet som minner om den avisen jeg tenker på og skriver om, kanskje for siste gang. Den sanne boken om avisens fall er for lengst skrevet («Beretningen om et avismord», 2010), og flere kommer ikke fra denne kanten – neppe fra endre heller.

Håpløs oppgave

Når Gunnar Stavrum nå overtar som sjefredaktør, skal han vite at han får ansvaret for en avis som minner like mye om hans egen striglete, flate, innholdsløse og langt på vei holdningsløse Nettavisen, som alle andre mainstream-aviser. Kanskje det er derfor han tar jobben, som halvpensjonist?

Dagbladet forsøker ennå å ha noe «skrikersk» over seg i uttrykket, men når redaksjonen ikke skjønner når slike virkemidler skal brukes, virker det bare trist og ofte tragikomisk. Og så ordet «SJOKK» i annenhver tittel, da – må vite.

Nei, la meg være den første til å si at Stavrum har litt av en jobb foran seg. Det første han burde gjøre, var å bli kvitt halve staben og hele ledelsen – rubb og stubb. Men det gjør han ikke. Stavrum skal nok ordne sitt Dagblad, trygt plassert på borgerlig side. Pøbelfakter, gullpenner, frekkaser og rene fakta må vi trolig se temmelig langt etter.

Når dét er sagt: Jeg skal love å følge Gunnar Stavrum og Dagbladet i tiden som kommer, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok feil dersom det skulle smyge seg inn en fin, aggressiv og positiv utvikling som følge av redaktørskiftet.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.