Den sosiale uroen med utbredt misnøye hos en betydelig del av befolkningen i vesteuropeiske land skyldes i hovedsak store folkeforflytninger og et globalt handelssystem som har ført til store omveltninger i etablerte samfunn.

1. Migrasjon                                           

Vesteuropeiske land har i de siste femti årene ført en innvandringspolitikk i pakt med gjeldende folkerett støttet av humanistisk ideologi og næringslivets ønsker om tilgang på billig arbeidskraft. Humanistisk ideologi er bra som utgangspunkt for politisk styring av en stat, men ikke når målet er en utopi og konsekvensene skadelige.

I Norge var det sterk oppslutning om multikulturalisme som et ideal. I boken «Det internasjonale  gjennombruddet» ( 2017) skriver professor Terje Tvedt, etter å ha gjennomgått alle offentlige dokumenter frem til 2015: «Den norske stat fulgte i hele perioden en politikk som hadde det multikulturelle samfunnet som erklært ideal og mål.» Tvedt beskriver innvandringen til Norge som «en av de aller viktigste endringsprosesser i landets historie».

Den sosiale uroen som oppstår som følge av fremmedkulturell innvandring, har nøye sammenheng med menneskets natur. Vi var opprinnelig et flokkdyr. Hvert individ var integrert i flokken og avhengig av denne for å overleve med mat og beskyttelse. Individer utenfra ble ikke opptatt i flokken. Gjennom årtusener har vi beholdt nedarvet skepsis til fremmede og trives best sammen med mennesker som ligner oss selv.

Erfaringene fra mange land gjennom store deler av historisk tid viser at blanding av mennesker med ulike kulturer fører til sosial uro. I 1997 skrev sosialantropolog ved universitetet i Lund, Kajsa Ekholm Friedmann:

«Hur kan nogon få för sig att mångkulturism i betydelsen mångetnicitet är berikande før ett land? Mångetnicitet har i själva verket alltid inneburit grava problem från antiken och framåt. … Mångetnicitet är förödande för den sociala solidariteten, för det kitt som måste till för att ett samhälle kan fungera.»

En stor studie av etnisitet og samfunnsdeltakelse i USA viste at jo større mangfold det er i et lokalsamfunn, desto mindre er tilliten mellom innbyggerne. Valgdeltakelsen går ned, folk gir mindre til veldedighet og deltar mindre i frivillig arbeid.  Studien er omtalt i Brochmann-utvalgets innstilling NOU 2019: 7. Utvalget skriver at de mest omfattende velferdsstatene finnes i land som historisk er relativt etnisk homogene og at sammenhengen etter flere forskeres mening ikke er tilfeldig.  Utvalget nevner også at det gjennom flere sosialpsykologiske eksperimenter er dokumentert «at mennesker er mer villige til å gi opp deler av inntekten sin til fellesskapet hvis den som mottar fellesskapsgoder, er en som ser slik ut som, og oppfører seg som, dem selv».

Man kan mene at menneskene burde endre seg, men det blir ønsketenkning. De som skal styre et samfunn, må legge til grunn hvordan menneskene er, ikke hvordan de burde være.

I 2015 kom boken «Samtaler med den tause majoritet» av Halvor Fosli. Han hadde intervjuet personer i innvandrertette skolekretser i Oslo. Nesten alle han snakket med, sa at de i varierende grad følte seg hjemløse eller fremmede i eget lokalmiljø – fremmede i eget land. Lokalsamfunn er blitt splittet i grupper som dels dyrker sin nasjonale og etniske egenart, dels er negative og til og med fiendtlige til det norske og til nordmenn.

En rapport fra Norsk utenrikspolitisk institutt i 2017 viste at «44 prosent av spurte nordmenn mener at flyktninger og migranter utgjør en stor trussel mot Norge.» En FAFO-rapport fra 2018 viste at hver sjette nordmann ikke ønsket en muslim som nabo.

Det er også store sosiale problemer i innvandrerbefolkningen (innvandrere og deres etterkommere). Mange føler seg ikke hjemme, de slites mellom to kulturer, er utsatt for negativ sosial kontroll og føler seg diskriminert. En rapport fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet  i 2020 viste at «over 40 pst. av unge voksne med innvandrerbakgrunn sier at de er blitt diskriminert.»

Norge og andre vesteuropeiske land har særlig i de siste 30 årene brukt store ressurser på å bedre integreringen. I de senere årene er det gjennomført tiltak for å begrense innvandringen. Men disse har ikke hindret økende sosial uro. Det blir stadig flere borgere som mistrives. Det som skjer, er at liberale demokratier forvitrer.

Skal vi få stanset denne utviklingen, må de folkerettslige reglene om asyl og beskyttelse av flyktninger endres. Det gjelder regler i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 og FNs flyktningkonvensjon fra 1951, regler som er tatt inn i utlendingsloven for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser. 

Ifølge § 28 skal en utlending som er i riket eller på norsk grense, etter søknad anerkjennes som flyktning dersom vedkommende har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, religion, politisk oppfatning m.m. eller står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur m.m. ved tilbakevending til hjemlandet. En utlending som anerkjennes som flyktning, «har rett til oppholdstillatelse (asyl)».

Det har lenge vært en utbredt oppfatning at de folkerettslige reglene må endres for å tilpasses nåtidens situasjon hvor det er registrert minst 100 millioner flere flyktninger enn for 75 år siden. Vår regjering skrev i Perspektivmelding 2017:

«Stortinget har gitt regjeringen i oppdrag å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner for at disse i bedre grad kan bli tilpasset vår tids flyktningesituasjon.» 

Resultatene har uteblitt.

Jeg skisserer følgende ordning: FN overtar alt ansvar for å hjelpe flyktninger og andre som ønsker å forlate sitt hjemland. Flere steder i Afrika, Asia og Sør-Amerika oppretter FN egne «stater», et område hvor det etableres samfunn hvor disse menneskene får dekket sine grunnleggende behov, samtidig som de har plikt til å utføre arbeid eller ta utdanning og så vidt mulig i et kulturelt og språklig fellesskap hvor de kan føle tilhørighet. Målet bør som hovedregel være repatriering til hjemlandet når forholdene der tilsier det. Men det bør også være mulighet for varig opphold.

Et slikt FN-område skal ha permanent bebyggelse hvor det etableres variert næringsliv med arbeidsplasser for innbyggerne, samt gode utdanningsmuligheter. FN fastsetter lover for området, utøver politimyndighet og holder nødvendig militært forsvar. FN skal ha ansvar for administrasjonen. Kvalifiserte innbyggere bør engasjeres i arbeidet. Det fastsettes regler for beboernes medbestemmelse. Opplæring i demokratisk styresett skal være sentralt.

FNs utgifter må dekkes av medlemsland som har bruttonasjonalprodukt per innbygger over en viss grense. Det må etableres et betalingssystem som gir sikkerhet for at planlagte investeringer og drift kan gjennomføres. Bidrag kan også skje ved at et land påtar seg arbeidsoppgaver, eksempelvis drift av skoler.

Et slikt prosjekt bør utredes nærmere av de to FN- organisasjonene som nå har til oppgave å hjelpe flyktninger og andre migranter: FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som har ca. 20.000 ansatte og er til stede i 136 land, og Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) har mer enn 9500 ansatte og rundt 500 kontorer i over 100 land.

1. Global varehandel

Den omfattende sosiale uroen i mange land har også sammenheng med globaliseringen og dens konsekvenser. Fra  rundt 1950 har det vært en sterk økning av handel med varer og tjenester over landegrensene. GATT-avtalen for varehandel som trådte ikraft 1. januar 1948 har som formål å bygge ned handelsbarrierer, bl.a. toll. Verdens handelsorganisasjon WTO har som formål å administrere dette globalt, basert på bl.a. følgende prinsipper: Handelssystemet skal fremme frihandel ved å senke handelshindringer, fremme konkurranse og være fri for diskriminering på den måten at et land ikke kan gi et annet land spesielle privilegier og heller ikke diskriminere mot utenlandske produkter og tjenester.

Per  2021 hadde Norge inngått 30 bilaterale frihandelsavtaler.

Ifølge NHOs rapport fra 30. september 2025  økte verdenshandelen regnet i prosent av globalt BNP fra 20 pst. i 1950 til 50 pst. i 2024.

I siste del av perioden skjedde det en avindustrialisering i mange europeiske land og i USA. Hundretusenvis av arbeidsplasser gikk tapt i konkurransen med andre land. Bedrifter ble nedlagt eller flyttet produksjonen til land med billigere arbeidskraft. I Norge ble produksjonen av klær og sko nær eliminert.

I forannevnte rapport skriver NHO: «Tap av jobber til utlandet og økende ulikheter har bidratt til mer motstand mot globaliseringen, blant annet illustrert ved Brexit og valget av Donald Trump i 2016.»

Det er flere ting som taler for at globaliseringen har gått for langt. Det ene er at utviklingen har gjort arbeidsmarkedet mer ustabilt i mange land. Det reduserer den trygghet som de fleste mennesker søker i form av arbeidsplasser i stabile bedrifter. Det andre er planetens bæreevne. Forskere har beregnet at denne er vesentlig overskredet. Et bidrag til dette er at enorme mengder industriprodukter fraktes over lange strekninger, med stort forbruk av energi og betydelig forurensning til hav og luft. Disse skadevirkningene kan reduseres hvis en større del av alt vi bruker, blir produsert nær forbruksstedet. For å oppnå dette, må hvert land ha mulighet for å bygge opp og bevare et allsidig næringsliv og utnytte egne ressurser på best mulig måte. Da får man samtidig et bredt spekter av arbeidsplasser hvor de fleste kan finne en jobb som de trives med. Da kan vi kanskje også oppnå at regnskogen i Amazonas ikke hugges ned for å dyrke soya til bruk i andre land. Men da kan ikke frihandel være et overordnet mål. Beskyttelsestoll og offentlige subsidier må godtas som legitime virkemidler. Frihandel er ønskelig bare for nødvendig handel,  slik som råvarer som landene må importere.

Det er tid for at kloke hoder samles for å utforme nye retningslinjer for global varehandel.    

nbsp;