Hans Rustad 
Eli Sharabi var gift med en britisk statsborger. Også hans to døtre var britiske. Famien bodde i kibbutzen Deri, på grensen til Gaza. Da de om morgenen 7. oktober 2023 ble vekket av alarmen og gikk til tilfluktsrommet, trodde de det skulle være over på fem minutter. Men etter hvert som tiden gikk, forsto de at noe mer alvorlig var under utvikling.
Rundt kl. 08.30 fikk de meldinger om at Hamas-krigere hadde brutt igjennom og var inne i kibbutzene langs grensen. De hørte de første meldingene om Nova-festivalen. De forberedte seg på det verste.
Kibbutzene langs grensen er venstreorienterte, såkalte peaceniks. De driver dialogarbeid – gir palestinerne klær og mat. Og ikke å forglemme: De sørger for at palestinere får legehjelp ved israelske sykehus.
Men de som kom «på besøk» 7. oktober, kom ikke for å si takk.
Sharabis familie hadde ingen våpen i huset. De ble enige om å kjøre en ikke-voldelig linje: overgi seg å håpe på det beste.
– Vi hadde britiske pass. Vi trodde de ville respektere dem, sa Eli. Han satt på scenen i Litteraturhuset i Oslo og ble intervjuet av Heian-Engdal.
Det var en faktor som skulle bety mye for Sharabis skjebne: Han snakket arabisk. Det overrasket Hamas-krigerne. De trodde han tilhørte israelsk etterretning.
Da angriperne nådde deres tilfluktsrom rundt klokken 11, åpnet de døren og skjøt inn. Eli kastet seg over de andre.
Han ble skilt fra kona og døtrene. Fem minutter etter at han forlot huset, ble de skutt.
Selv ble han ført til Gaza og tatt med til en moske. Her ville mengden som ventet utenfor, lynsje ham.
Heian-Engdal la ikke noe vekt på denne detaljen, som sa mye. Deres hat mot jøder er uslukkelig. Krigerne var på en mission som den palestinske befolkningen var helt med på.
Selv i fjor sa 40 prosent av palestinerne at de ville stemt på Hamas, fortalte Yama Wolasmal i et innslag mandag.
Sharabi havnet etter en stund nede i tunnelene, sammen med en gruppe høyst forskjellige mennesker. Det gikk lang tid før de fant ut hvordan de skulle dele maten, puter og madrasser. Dette er detaljer som minner om livet i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig, der spørsmål om liv og død avhang av mat, sko og klær. Men Heian-Engdal stilte aldri spørsmål om hvorvidt Sharabi, som er 50 år, reflekterte over at jøder i Israel igjen befant seg under forhold som kan minne om livet i kz-leirene.
Han veide 80 kilo da han gikk ned i tunnelene og 44 da han kom ut. Nok en parallell.
Sikkerhetsminister Itamar sa sommeren 2024 at de palestinske fangene skulle få en røff behandling. Det slo umiddelbart ut i behandlingen av fangene som hadde lite å gå på fra før.
En ung kunstner ble Sharabis oppgave. Alan (?) var pianist. Han ble sittende syv måneder etter at Sharabi ble frigitt.
Sharabi dro til Det hvite hus for å møte Trump.
Ville det ikke vært naturlig å spørre hvordan han ble mottatt der? Men Heian-Engdal vil ikke gi Trump noen kred.
Heian-Engdal snakket ikke så mye med som til Sharabi. Respektfullt. Hun brukte stadig seg selv som referanse.
Først til slutt, i sitt siste spørsmål, viste hun hvem hun er. Fortsatt.
Kunne Sharabi sette seg inn i situasjonen til foreldrene til de 20.000 barna som er drept i Gaza?
Sharabi var kanskje advart? Han sa: − Jeg er ikke politiker, men hvis du kan gi meg en oppskrift på hvordan man får væpnede menn til å slutte å bruke sine barn som skjold, skal jeg gjerne formidle det videre. Ingen israelske soldater gikk inn i palestinske hjem og drepte kvinner og barn.
Publikum svarte med applaus.
Auditoriet nede var stappfullt, det samme var nesten salen i 2. etasje, hvor intervjuet ble overført.
Oslos ordfører Anne Lindboe ville også ha litt av berømmelsen. Hun kom med noen «make love not war» og forsikret at man i Norge ikke brukte ordet diaspora, for her var det norske jøder. Det klang ikke helt bra.
Eli kom rett fra en konsert i Tel Aviv der den unge gutten fra tunnelen spilte flygel.
Livet seirer over døden.
Det er dét «Aldri mer!» betyr.
Det er derfor Israel fortsatt eksisterer.
Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!
