Av forbigående realøkonom Yan Calmeyer Friis

Det dummeste jeg vet er «Det økonomiske argument». Det økonomiske argument mot røkerne er at de koster samfunnet milliarder i helse­utgifter. Når de lever, er de hyppig hos lege. Når de dør, gjør de det langsomt og kostbart på sykehjem. Og de snyter felles­skapet for tapt arbeids­innsats. Man har til og med hørt om leger som nekter hjerte­pasienter behandling fordi de fortsatt røker.

Disse argumentene legger seg på toppen av en ensidig hets som har gjort røkerne til en av de verste banditt­gjengene i vår tid. Røkerne plager barn. Røkerne plager allergikerne. Røkerne plager samfunnet. Ingen ser det uverdige i å plassere denne faktisk veldige store gruppen mennesker ute på gaten eller inne i tette flyplass­kott med sine laster. At de faktisk bør behandles med omsorg og forståelse på lik linje med narkomane, er det ikke en kjeft som nevner.

Dobbeltmoralen slår ut i hissige utfall når «Det økonomiske argument» hentes inn. I løpet av 2022 betalte røkerne det norske samfunn opp mot 5 milliarder kroner i avgifter (i tillegg bidro snuserne med drøyt 2 milliarder). Jeg kan ikke forstå annet enn at bandittene gjør opp for seg. Samfunnet burde takke røkerne, ikke kjeppjage dem. De betaler sin skatt som alle andre, og bidrar i tillegg med fem blinkende milliarder til fellesskapet – hvert bidige år.

Artikkelforfatteren som nybakt fossilbilist i 1971. Hans lysegrønne Fiat 600 var glad i bensin, men lite villig til å bruke krefter.

«Det økonomiske argument» benyttes også mot alkohol­forbrukeren. Han plager seg selv og omgivelsene, han krever tilsyn og lege. Ikke blir man kvitt ham, heller, og det enda man skrur prisene i været og legger inn fartshumper som kommunens åpningstids­forskrift (Oslo), alkohol­politisk handlings­plan (Bergen) og andre kommunale fante­streker for å terrorisere den glade dranker. I 2022 betalte konsumentene 15,5 milliarder kroner i avgifter. Nesten 16 milliarder til samfunnet i løpet av ett år. Skål!

Den tredje pariakasten er selvfølgelig fossil­bilisten. Hans synd er stor og omfattende. Med sin bensin- og diesel­motor forurenser og forsøpler han fra dypeste dal til høyeste ozonlag. Med sin bil skader og lemlester han, freser opp asfaltstøv og spyler det ned i lungene på uskyldige ikkerøkende avholds­fotgjengere og veganer­pedalister. Her synder riktignok elbilistene også, men de kjører som kjent bare når de må.

Uansett er det fossil­bilisten både stat og miljø­fanatikere er ute etter. Man tyner ham med bompenger, bøter, skatter og avgifter. Man nedlegger mye kostbart arbeid i å vanskelig­gjøre hans frem­kommelig­het. Det ivres kommunalt over det ganske land etter å stenge byene og tett­stedenes sentrum for dritt­sekkene. Men ingen griner på nesen av kronene han betaler inn i avgifter. I 2022 betalte bilistene 13,8 milliarder kroner i drivstoff- og veibruks­avgift og et sted mellom 10 og 15 skatte­milliarder i engangs­avgift for kjøp av bil (elbil­utgiften her lå i 2022 på tilnærmet 0).

Foto: Omar Albam / AP / NTB

Fossilbilisten stapper altså over 25 milliarder inn i samfunns­buken hvert år. Og nå har jeg ikke engang nevnt CO₂-avgiftene som ilegges ham på toppen av drivstoff­prisen – i 2022 anslått til 6,7 milliarder kroner. Felles­skapet Norge slurper altså i seg godt over 30 milliarder kroner fra de utskjelte fossil­bilistene. Og så våger man å bruke «Det økonomiske argument» mot ham!

Røkerne, drankerne og bilistene er statens mest trofaste bidragsytere. Er det ikke på tide at man henter disse samfunnets stebarn inn fra kulden og gir dem den oppreisning de fortjener? I 2022 leverte de over 50 milliarder kroner til felles­skapet, i tillegg til at de betalte alt det vanlige som selv vinter­syklister med sidevogn og frost­skadde barn må finne seg i.

De utskjelte bidrar med betydelig mer til statskassen enn syklistene, kollektiv­transport­fanatikerne, ikke­røkerne og avholds­folket. Det er dem, mer enn noen andre (bortsett fra oljen, selv­følgelig), som bidrar til veiutbygging, sykehjems­plasser, sykehus­senger, idretts­anlegg, skoler, kollektiv­transport­subsidier, landsbruks­subsidier – ja, endog til alle holdnings­kampanjene mot dem selv.

Det argumenteres i fullt alvor om at disse usle menneskene er en samfunns­belastning. Særlig røkerne og drankerne. De blir jo syke, de greier ikke å opprett­holde arbeids­evnen til normal pensjons­alder – ja, egentlig snyter de felles­skapet for 5–7 års arbeids­innsats, de krever helse­ressurser for å holdes i live, og når de dør, etterlater de seg en svimlende regning. Den regningen baseres særlig på den såkalte tapte arbeids­innsatsen, men forut­setter da at flosshatt-Jonas’ ideal­fremstilling av et-Norge-med-hele-befolkningen-i-arbeid stemmer. Men det gjør den jo ikke. Den er basert på en illusjon. Prøv å søke jobb når du har passert 50.

Bilde: Adriaen Brouwer/Wikimedia Commons

Nav bidrar til å tåkelegge realitetene. Den skjulte arbeids­løs­heten gjemt bak kulisser som arbeids­avklarings­penger, midlertidig helse­relaterte ytelser, tiltak uten reell overgang til arbeid, eldre arbeids­takere «parkert» i systemet, mennesker som formelt ikke er arbeids­ledige, men reelt ute av arbeids­markedet. Når disse personene dør, forsvinner ingen reell produksjon, de var jo allerede ute, og når de dør, trenger man ikke å erstatte dem.

Myten om at røkeren koster samfunnet et definert antall år arbeids­innsats, er derfor propaganda, bokførings­økonomi, ikke real­økonomi.

Staten Norge er – enten den vil eller ikke – avhengig av at disse utskjelte menneskene lever ut sine laster og kjører sine biler. Egentlig burde de hedres av Hans Majestet Kong Harald med en orden for lang og tro tjeneste for felles­skapet.

Slik er det: Uten røkerne, drankerne og fossil­bilistene stopper Norge!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!