Mens Treholt-saken var begrenset til Treholt selv, har Rød-Larsen-saken kompromittert de tre viktigste institusjonene når det gjelder Norges omdømme i utlandet: Utenrikstjenesten, kongehuset og Nobelkomitéen.

I de nordiske hovedsteder, og i store deler av verden for øvrig, spør man seg nå: Hva er det egentlig som foregår i «Galehuset Norge»? Det er påfallende at selv om Epstein har operert et globalt nettverk, er ingen av de andre nordiske land særlig berørt.

Skyldes det at de har et kongehus som ikke er like dysfunksjonelt som det norske?

Skyldes det at de har en utenrikstjeneste med adekvate kontroll- og overvåkingsmekanismer?

Eller skyldes det at kameraderiet og nettverkene i det norske sosialdemokratiet er uvanlig tette?

Svaret er antakelig ja på alle de tre spørsmålene. Og antakelig veier det siste tyngst. Fremveksten av nettverkspartier, som styres av partipamper uten yrkeserfaring og av politikere som har gjort politikken til livslang karrierevei, har bidratt til å korrumpere den politiske eliten.

Nettverkspartiene og en nominasjonsordning hvor politikerne i realiteten har suspendert velgerne og partienes medlemmer, vil ikke uventet ha en tilbøyelighet til å utvikle en politikerstand som setter egne interesser foran moral, habilitet og fellesskapets interesser.

Det er enkel sosiologi. Det er «oligarkiets jernlov». Når de i tillegg har tilgang til en stor pengesekk, som UDs bistandsbudsjett på 60 milliarder kroner, og kontroll- og overvåkingsmekanismene er så godt som fraværende, blir fristelsen lett for stor.

Dette har vi visst lenge. Et slikt system reproduserer seg selv. De forhold vi snakker om her, er ikke først og fremst knyttet til enkeltpersoners vandel. De er systemiske. Det krevdes derfor krefter utenfra for å eksponere det. Det måtte Epstein-files til for å få brakt det til overflaten.

For hvordan kunne et ektepar som gjentatte ganger var blitt påtalt for misligheter, gå fra den ene toppstillingen i UD til den neste? Nettverkene! De var alle gode venner. De byttet tjenester og posisjoner innbyrdes. De skjermet hverandre. De ble untouchable (uangripelige).

Til karrierediplomatenes store frustrasjon har politisk ledelse, «Venninneklubben i UD», fordelt stillinger og posisjoner seg imellom mer eller mindre slik de har funnet det for godt. Sammen med Anniken Huitfeldt, Ine Eriksen Søreide, Espen Barth Eide og Ingrid Schulerud (Jens Stoltenbergs ektefelle) har Mona Juul vært sentral.

De er alle nære omgangsvenner, noen i politisk ledelse og noen i embetsverket. Slike nettverk skaper uryddige forhold. Det forklarer hvorfor Ap med nebb og klør nå motsetter seg å nedsette en granskningskommisjon. Det forklarer hvorfor Høyre sitter musestille. Problemet går dypere enn til ekteparet Rød-Larsen/Juul.

Og det gjelder flere enn den politiske ledelsen i UD. Det går inn i regjering og storting. De mange pendlerboligsakene, det utbredte jukset med reiseregninger, skattesakene og de mange eklatante habilitetsbruddene vitner om det.

Ekteparet Rød-Larsen/Juul har vært i «godt» selskap. De har vært blant sine egne. Det samme gjelder Thorbjørn Jagland og Børge Brende. Å trekke veksler på velgernes tillit er blitt en del av kulturen i den politiske klassen i Norge. Det er et alvorlig strukturelt problem.

Det er ikke bare udemokratisk. Det gjelder forvaltningen av store statlige beløp. UDs bistandsbudsjett er på hele 60 milliarder kroner. De er tildelt i statsbudsjettet som en sekkepost, og forvaltes mer eller mindre etter politisk ledelses forgodtbefinnende.

De forvaltes uten ytterligere demokratisk kontroll, uten adekvat overvåking og revisjon, og uten at noen egentlig kan redegjøre for hvor pengene blir av, langt mindre om de frembringer de forventede resultater. Slikt tilrettelegger for korrupsjon.

Det blottlegger betenkelige sider ved måten norsk utenrikspolitikk i dag utøves, mer som en privat NGO for å ivareta gruppers særinteresser enn som statens utøvelse av nasjonale fellesinteresser overfor det internasjonale samfunn.

Det stiller ikke bare spørsmål ved enkeltpersoners moral og misbruk av velgernes tillit. Det stiller grunnleggende spørsmål ved hvordan norsk utenrikspolitikk utøves. Vi kan ikke ha et politisk system basert på elitevelde, og en politisk kultur som fremmer korrupsjon.

Mer enn noen gang trenger vi en kompetent og effektiv stat som ivaretar landets interesser i en usikker verden. Det forutsetter politikere som setter landets og befolkningens behov foran sine egne interesser. Det forutsetter god stats- og forvaltningsskikk, noe vi i dag mangler i «Galehuset Norge».

Det viktige, i første omgang, er å få klarlagt hva som egentlig har funnet sted i forbindelse med norsk diplomatisk personells tilknytning til Epstein-saken, og om det er flere involvert enn Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Thorbjørn Jagland og Børge Brende.

Dernest, men enda viktigere, er det å få ryddet opp i en særdeles uheldig forvaltningspraksis og en politisk ukultur som har fått utvikle seg. Det skylder politikerne ikke bare de mange dyktige og hardtarbeidende ansatte i Utenrikstjenesten.

Det skylder de først og fremst velgere og skattebetalerne som de presumptivt representerer. Politikernes troverdighet og demokratiets legitimitet står på spill. Epstein-saken berør ikke bare UD, kongehuset og Nobelkomiteen. Den berører oss alle.

Omverdenen lurer på hva som egentlig foregår i «Galehuset Norge». Vi må få skikk på eget bo. Rydde opp i politisk ukultur og uheldig stat- og forvaltningspraksis.

Sånn kan vi rett og slett ikke ha det om vi fortsatt skal tro på demokrati, rettsstat og rettferdighet.

Skrinlegg forestillingen om Norge som en «humanitær stormakt». Landet fremstår mer som en korrumpert bananrepublikk.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere»!