Jeg er en av dem som har valgt å bruke mine tungt skattede lønnskroner på å prioritere eget hjem. Ikke bare mine penger, men også min tid. All fritid og ferier gjennom mange år har vært brukt på dette. For min del betyr det 5 millioner kroner som er blitt investert i Norge. Det har tilført statskassen 1 million kroner kun i merverdiavgift, og de resterende 4 millionene har også staten forsynt seg godt av gjennom andre former for skattlegging. At minimum halvparten, 2,5 millioner, har kommet tilbake til staten, er svært naturlig å tro; kanskje mer.
Så har jeg i tillegg prioritert å betale ned på mine låneforpliktelser ved å prioritere bort forlystelser. Denne prioriteringen har ført til at jeg i dag sitter på en såkalt formue. Denne formuen finnes kun teoretisk så lenge jeg bor i huset selv. Det er en papirformue som styres av prosesser jeg ikke har noen kontroll over. Dersom Norge fortsetter å styres på samme måte som i dag, er muligheten også stor for at formuen på papiret kan reduseres betraktelig, eller forsvinne fullstendig.
Mitt valg, som for enkelte kan føles oppofrende, er det nå staten ønsker å straffe på en måte som egentlig gjør meg til leilending i eget hus. En ekstraskatt som oppleves som å måtte betale husleie til staten og som jeg rent prinsipielt, så lenge det handler om et hus man selv bor i, mener er å sammenlikne med ran ved høylys dag.
En fiktiv kompis av meg og hans frue har på samme måte som meg og min frue en samlet inntekt som representerer to fulltidsarbeidendes gjennomsnittsinntekt i Norge. De har valgt å bo i en mindre leilighet fordi de har ønsket å prioritere romslig økonomi fremfor romslig hus. Supert, alle må få velge dette fritt!
Gjennom de samme 18 år som jeg har valgt å bruke min tid og ferier samt 5 millioner på hus, samt ekstra nedbetaling av lån, så har min kompis valgt å reise mye til utlandet. Dette har de brukt gjennomsnittlig rundt 280.000 kroner på hvert år. På 18 år er det derfor gått 5 millioner på utenlandsreiser og opplevelser.
Utenlandsreiser er det ikke merverdiavgift på, og flypassasjeravgiften på utenlandsturene utgjør kanskje 20.000–30.000 kroner gjennom disse 18 årene. Den millionen i merverdiavgift, samt skatt av all annen verdiskapning som ville skjedd i Norge dersom disse pengene ble brukt her, får staten aldri. De pengene ligger igjen i Spania, Thailand, Peru, Frankrike og USA, for å nevne noen av stedene de har reist til.
På grunn av disse prioriteringene har min kompis og hans frue ingen formue i form av bolig. De har kost seg masse, og det kan de fortsette med, for de slipper å betale opp mot 100.000 kr i året i ekstraskatt, som jeg nå risikerer. Jeg som allerede har bidratt med flere millioner ekstra inn til statskassen, sammenliknet med dem, er det som nå skal straffes for mine prioriteringer. Min kompis slipper ikke bare formuesskatten, men også boligskatt til kommunen. Strengt tatt subsidieres han av alle dem som valgte å skape verdier i Norge fremfor å valfarte til utlandet.
Jeg skulle gjerne hatt meg en alvorsprat med de nissene som har klart å komme på dette! Å belønne dårlig adferd har sosialister alltid vært gode på, og nå står de i fare for å belønne dem som bidrar minst og straffe dem som bidrar mest. Kanskje flere burde flytte til Sveits? Alle burde forstå at dette ikke er bærekraftig for noe land på sikt. Det er galskap satt i system.
Formuesskatt på bolig er en misunnelsesskatt, skapt av mennesker som beviselig ikke makter å bruke de pengene de allerede kan disponere på en fornuftig måte. Men de er ganske lik min kompis. Å bruke penger i utlandet, eller skaffe seg formuer i utlandet – ja dét er de gode på!
