Det er 175 år siden Karl Marx ga ut «Det kommunistiske partis manifest» sammen med Friedrich Engels. Det er 160 år siden bokverket «Das Kapital» kom ut for første gang. Det er over 100 år siden revolusjonen i Russland i 1917. Siden da har rød politikk og internasjonal sosialisme feilet drøyt 100 ganger i 100 land gjennom 100 år, med 100 millioner ofre som resultat. Likevel vil flokken av sosialister alltid prøve tankegodset en gang til. Hvorfor?

I motsetning til internasjonal eller nasjonal sosialisme er ikke kapitalismen et politisk system som er klekket ut og oppkonstruert av én mann, enten manifestet heter «Das Kapital» eller «Mein Kampf». Kapitalisme er tvert om bare det som oppstår spontant når frie mennesker handler med hverandre for egen regning og risiko gjennom oppfinnelsen penger, kreditt og renter. Kapitalismen har eksistert i hundrevis av år og er ikke en doktrine, men et økonomisk system basert på frihet.

Politisk og menneskelig kortslutning

Den vanligste kortslutningen som  sosialister, kommunister og maoister begår (eller hva enn de kaller seg denne uka), er å forveksle kapitalismen med kapitalister. Kapitalismen er et system. Kapitalister er mennesker, og som alle vet: Mennesker kan være ærlige og redelige, eller de kan være egoister, skurker og svindlere. Derfor trenger kapitalismen strenge rammer, regler og reguleringer, som alle systemer, og dette gjør den ikke dysfunksjonell.

Marxismens intensjon var å løse et sosialt problem med forferdelig fattigdom og urettferdighet. Og for å forstå hvor forferdelig fattigdommen og urettferdigheten var i vestlige land, bør man lese Jack Londons «Avgrunnens Folk», som dokumenterer livsforholdene på Londons østkant så sent som i 1902. Det er ikke det minste rart at revolusjonære, marxistiske bevegelser fikk sin oppblomstring på denne tiden. Det er bare ett stort problem med marxismen, sosialismen og kommunismen:

Marxisme og kommunisme virker ikke

Sosialismen er Marx’ metode for å få kontroll over kapitalismen, og kommunismen er Marx’ metode for å lage et rettferdig samfunn. Men etter 160 år og utallige forsøk med dette utelukkende teoretiske tankegodset, sitter vi med en ubestridelig fasit, basert på empiri: Ideene virker ikke. Karl Marx tok feil. Fryktelig og dødelig feil.

Hans filosofiske tankegods gjennom tre ulidelige bind fra 1867 var ment å løse kapitalismens problemer, og erstatte den med et politisk samfunnssystem hvor arbeiderne tar over både produksjonsmidler, makt og samfunn, og skaper et rettferdig samfunn basert på likhet, hvor alle skal yte etter evne og motta etter behov. Og det låter jo så gildt; derfor er det mange som faller for det.

Men Marx tok feil på ett essensielt felt, for han var ikke psykolog. Han var en surrete nerd som ikke forsto adferdspsykologi eller sine medmennesker, og feilen han gjorde, er lett å oppsummere: «Den samme menneskelige svakheten som korrumperer kapitalismen, vil også korrumpere sosialismen.»

Mennesker er menneskelige

Grådighet, egoisme, maktmisbruk, dekadanse, svindel, korrupsjon og ondskap er ikke hyggelige menneskelige egenskaper, men det er menneskelige egenskaper. Det er rundt deg overalt. Og mennesker som innehar disse negative egenskapene, kan og vil utnytte og korrumpere ethvert system til sin fordel. De korrumperte kapitalismen til egen fordel, eksempelvis under finanskrisen i 2008, som ikke hadde noe å gjøre med sunn kapitalisme.

Mennesker med disse egenskapene blir dessverre ikke borte om du bytter ut ett samfunnssystem med et annet. Det var dette Marx ikke forsto. Det er dette heller ikke dagens sosialister evner å ta inn over seg. Og som om dét ikke var ille nok: De røde nekter å ta inn over seg fiasko på fiasko – dødelig fiasko. Røde revolusjoner har alle hatt samme katastrofale utvikling siden den første, i Russland i 1917. Hver gang. Alltid. Ingen unntak. Men likevel ønsker de røde alltid å prøve en gang til. Hvorfor?

Sosialistisk psykologi

Sosialisme appellerer til enkle mennesker: folk som på fullt alvor tror at bare man bytter ut et samfunnssystem med et annet, så blir alle mennesker snille, rause, rettferdige, oppofrende og opptatt av kollektivt sosialt ansvar – slik sosialister skremmende ofte oppfatter og priser seg selv. Men mennesker fungerer ikke sånn. Mennesker er forskjellige, uansett hvilket samfunnssystem de lever under.

For at Marx’ utopier skal virkeliggjøres under røde faner, er alle mennesker nødt til å være like: tenke likt, fungere likt, ønske det samme og ha de samme kollektive mål. Dette er for øvrig nøyaktig samme tankegods som islam er basert på. Og dette er grunnen til at samfunnssystemene sosialisme og islam alltid feiler, uansett hvor mange ganger man prøver.

For mennesker er ikke sånn. Folk er ikke like. Folk vil ikke det samme. Folk har ikke samme kulturelle bakgrunn, har ikke samme verdier, fungerer ikke likt og har ikke samme mål. Maur har det. Eller bier. Marx’ tankegods er egentlig en forenklet perversitet av menneskelig mangfold. Og der møter vi det skremmende spørsmålet: Hva skal skje med dem som ikke vil ofre seg for det kollektive i et kollektivt paradis?

100 millioner ofre under røde faner er irrelevant

Når man studerer 100 år med 100 røde revolusjoner, er fasiten klar og udiskutabel: Marx’ tankegods skaper ikke rettferdige samfunn. Det skaper fattigdom og urettferdige samfunn, hvor friheten må vike for «fellesskapet» og motstandere, og dissidenter må oppspores, knebles og fjernes. Ellers fungerer jo ikke «felleskapet» og samholdet mellom «kamerater». Eller «brødre», som muslimer kaller hverandre.

I likhet med kapitalisme uten regulering har ikke det røde tankegodset noen regulering, og dette er en gavepakke nettopp til samfunnets psykopater, egoister, grådige og maktkåte gærninger. De har skapt skrekkregime etter skrekkregime under røde faner. Diktatur etter diktatur. Konsentrasjonsleir etter konsentrasjonsleir. Krig etter krig. Fattigdom og korrupsjon. Hver gang. Ingen unntak.

Så da er det vel nok nå? Ingen vettug person ønsker vel å prøve dette igjen? I respekt for millioner av lidende ofre holder det vel nå? Tyskland prøvde nasjonal sosialisme én gang, og én gang holdt i massevis. Internasjonal sosialisme er forsøkt utallige ganger over hele verden, og fortsatt er det ikke nok. Denne ondskapen klarer å renvaske og gjenoppfinne seg selv gang på gang, under stadig nye navn.  It‘s dead, but it won‘t lie down. 

Marxisme får stadig nye navn

Partiet Rødt er oppe på 7 prosent. Sammen med andre grunnleggende marxistiske partier og bevegelser er det sikkert 20 prosent av befolkningen som vil bytte ut demokrati og kapitalisme med Marx’ dysfunksjonelle samfunnseksperiment. Legg til 20 prosent muslimer, som vil ha Muhammeds samfunnssystem, så får enhver frihetselskende, demokratisk person gåsehud.

Her kommer nok de røde aktivistene Marx til unnsetning, for lever vi ikke alle i et sosialdemokratisk Norge? Virker ikke sosialdemokratiet, kanskje? Nei, egentlig ikke. Mange tror at Ap representerer en sosialistisk bevegelse for utjevning og fordeling gjennom «sosialdemokrati», men egentlig er de globalister som synger «Internasjonalen», og kamuflerer dysfunksjonell politikk med vanvittig pengebruk. Globalismen er ikke kollektiv, den er et system for å gjenskape adelskapet. Se på resultatene og lær!

Sosialisme er DNA-betinget

Marxismen overlever på at de røde gir den stadig nye navn. Dagens sosialister avfeier 100 år med terror ved å insistere på at «dette var ikke ekte sosialisme» (akkurat som deres totalitære venner fra islam). Derfor skal vi skal prøve en gang til. Vi må bare kalle sosialismen, kommunismen eller maoismen noe annet og nytt, så blir utfallet annerledes. Og dét gjør det naturligvis ikke. Det finnes dessverre bare en psykologisk forklaring på denne manglende evnen til å lære av fakta:

Sosialisme er medfødt. Dette forenklede, kollektive tankegodset, som er så deilig å pynte seg selv med, eksisterte lenge før Marx systematiserte det. Det er en mutasjon. En medfødt hjernefeil som fordrer manglende evne til å forstå årsak og konsekvens, eller til å lære av tidligere feil. Alt for å fremstå som bedre enn alle andre rundt seg. Det er derfor de aldri vil lære. Alt som går galt, er alle andres feil, og bare mange nok blir misunnelige og blir med i mobben som skal «ta de rike», blir samfunnet mye bedre.

De røde mangler rett og slett evnen til selvkritikk og skepsis – og derfor forstår de heller ikke normale mennesker, slik heller ikke Marx gjorde. At unge mennesker faller for enkle løsninger, ikke har noen innsikt i historikk og tidligere katastrofer, og derfor insisterer på å gjøre de samme dumme tabbene om igjen, er forståelig. Det er derfor man kaller sosialisme for en barnesykdom som de fleste vokser av seg. Men noen gjør det ikke.

Misunnelse skaper ikke bedre samfunn

Marxisme er altså et inngrodd tankemønster som blir en del av identiteten, som gir mennesker formål og høyere egenverdi enn andre (noe de også har til felles med muslimer). Disse menneskene blir en trussel mot friheten, freden, demokratiet og sunn kapitalisme – og dermed også en trussel mot det økonomiske systemet som gir dem alt de trenger i livet. Den friheten demokratiet gir dem, utnytter de altså til å prøve det udemokratiske samfunnssystemet marxisme igjen og igjen.

Og derfor finner marxister og islamister sammen: De har samme feil i hodet: Manglende evne til å ta resultater inn over seg, og manglende evne til selvkritikk. Derfor er muslimske og sosialistiske samfunn like dysfunksjonelle, fattige og farlige for dissidenter, friheten og sunn samhandel gjennom kapitalisme. Og vold og tvang er alltid deres go-to når folk ikke vil bli marxister. Jeg finner ingen annen forklaring, men skriv gjerne alternative forklaringer i kommentarfeltet.

For sosialister skal alle mennesker være like og tenke likt. De vil ikke ha kapitalismens frihet, mangfold og demokrati. De vil at alle skal være «bedre mennesker» som sosialistene selv. Og det er vi ikke. Vi andre er bedre, smartere og mer lærenemme. Sorry.