Vi liker å fortelle oss selv eventyr i dette landet, historier om at vi har råd til alt og at integrering bare er et spørsmål om tid, men tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå knuser denne drømmen fullstendig.

Realiteten er at den ikke-vestlige innvandringen koster det norske fellesskapet summer som burde få enhver skattebetaler til å miste nattesøvnen. Det vi ser nå, er ikke bare en sprekk i samfunnskontrakten, men en fullstendig pulverisering av den norske velferdsmodellen.

De ferske tallene for 2024 er rystende lesning for alle som er opptatt av nasjonens bærekraft. Ifølge SSB utgjorde innvandrere hele 56 prosent av alle sosialhjelpsmottakere i 2024. La dette synke inn et øyeblikk. En gruppe som utgjør en mindre del av befolkningen, stikker nå av med over halvparten av nødhjelpen. Enda verre blir det når vi ser på selve utbetalingene, der tallene viser at svimlende 74 prosent av sosialhjelpsutgiftene i 2024 gikk til personer med innvandrerbakgrunn.

Vi har skapt et system der arbeidslinjen er erstattet av trygdelinjen for nye landsmenn, mens norske pensjonister og uføre får beskjed om at kassen er tom.

Det snakkes varmt om at arbeid er nøkkelen til integrering, men statistikken avslører en annen sannhet. Mens nesten 80 prosent av den øvrige befolkningen var i arbeid ved utgangen av 2024, lå sysselsettingen for innvandrere på under 68 prosent. Gapet er ikke bare vedvarende, det er strukturelt. For store ikke-vestlige grupper som somaliere og syrere er tallene ofte enda dystrere, og bidraget til fellesskapet erstattes av et massivt uttak fra felleskassen.

Det hjelper lite at sysselsettingen øker marginalt når utgangspunktet er så lavt at titusenvis av mennesker i arbeidsfør alder lever på statens regning år etter år.

Kostnaden måles ikke bare i tapte skatteinntekter, men i direkte utgifter som løper løpsk. I 2024 ble det utbetalt 11,6 milliarder kroner i sosialhjelp, og brorparten av disse midlene gikk altså til innvandrerbefolkningen. Dette er penger som kunne gått til eldreomsorg, skoler og politi. I stedet finansierer vi et utenforskap som skaper utrygghet i byene våre og presser velferdsstaten mot stupet.

Når 8,2 prosent av alle innvandrere mottar sosialhjelp, mot kun 1,6 prosent av den øvrige befolkningen, er det ikke lenger snakk om et sikkerhetsnett, men om en sovepute.

Politikerne våger ikke å ta debatten om de reelle kostnadene fordi sannheten er ubehagelig. De gjemmer seg bak prosenter og fagre løfter om inkludering, mens regningen vokser seg større for hver dag som går. Men matematikk tar ikke hensyn til følelser. Når et mindretall av befolkningen forbruker tre fjerdedeler av sosialhjelpsbudsjettet, er systemet pill råttent. Hvis vi ikke stenger kranen og stiller absolutte krav til selvforsørgelse, vil velferdsstaten slik vi kjenner den, kollapse under sin egen vekt.

Det er på tide å innse at festen er over og at det er norske skattebetalere som sitter igjen med ryddejobben.

Tallene for 2025 er forventet til sommeren.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!