Tanken på at Danmark skulle avstå en koloni til USA, vekker åpenbart anstøt. De hysteriske reaksjonene på Trump-administrasjonens fremstøt mot Grønland, som nå har rullet og gått 24/7, vitner klart om det.

Nå skiftet riktignok verdens største øy formelt status fra koloni til et selvstyrt område under dansk suverenitet for over sytti år siden. Men det er ikke til å komme forbi at det kolossale arktiske territoriet har vært nokså stemoderlig behandlet fra København. Dagens ordning byr ellers på noen snurrigheter, som f.eks. at Grønland er med i NATO, men ikke i EU. Det siste skulle man kanskje ikke tro med tanke på engasjementet som EUs institusjoner har lagt ned i saken, men unionen ønsker tilsynelatende å bestemme over alle ting på hele planeten.

Men om vi inntil videre ikke skiller så strengt mellom en fullblods koloni og en eks-koloni som i dag er et slags Danmark av klasse B, finnes det altså historisk presedens for at Danmark avstår territorium til USA. Dette må det jo være mange historikere og andre alminnelig beleste mennesker som vet, men de færreste av dem er kanskje fristet til å minne om det når omgivelsene går bananas i harmdirrende ildsprut.

Faktum er uansett at Danmark hadde en koloni kalt Dansk Vestindia i Karibien fra 1754 til 1917. Den bestod av de tre øyene St. Thomas, St. John og St. Croix. Norsk Wikipedia gir et kurant og kortfattet historisk riss:

Det danske selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni annekterte de to ubebodde øyene St. Thomas i 1672 og St. Jan i 1718. I 1733 ble St. Croix kjøpt fra det franske vestindiske kompani. De tre øyene ble i 1754 solgt til kongen av Danmark-Norge. Dansk Vestindia var okkupert av Storbritannia i perioden 1802–03 og 1807–15.

Det var, for å si det forsiktig, ikke bare aktverdige ting danskene foretok seg i Karibien:

Hensikten med den danske koloniseringen i Vestindia var å utnytte den lønnsomme trekanthandelen, som gikk ut på å eksportere skytevåpen og andre industrivarer til Afrika i bytte mot slaver, som deretter ble fraktet til øyene i Vestindia for å bemanne sukkerplantasjene. Sluttetappen i trekanten var frakt av sukker til hjemlandet. Økonomien i Dansk Vestindia var fullstendig basert på slaveri.

Thorkild Hansen har beskrevet denne historien i «Slavenes kyst»-trilogien, som befinner seg i mange norske bokhyller, ikke minst fordi den ble utgitt av Bokklubben for flere år siden. Med mindre hele den lesende norske befolkning er blitt dement, er dette derfor noe et betydelig antall nordmenn vet.

Slutten på slaveriet ble begynnelsen på slutten for danskenes karibiske eventyr:

Etter slaveriets avskaffelse i 1848 gikk Dansk Vestindia inn i en økonomisk nedgangsperiode, og i 1852 ble et salg av Dansk Vestindia første gang debattert i Folketinget.

Danmark prøvde ved flere anledninger å få solgt eller byttet bort Dansk Vestindia på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, til henholdsvis USA og Det tyske forbund. Øyene ble til slutt solgt for 25 millioner dollar til USA, som overtok administrasjonen 31. mars 1917 og ga dem navnet De amerikanske Jomfruøyer (engelsk: U.S. Virgin Islands).

Man kan spørre seg hvorfor Danmark skulle være så fordømrade mye mer interessert i Grønland i dag enn de var i tre karibiske øyer på begynnelsen av 1900-tallet.

Det er da heller ikke i det arktiske isødet at Danmarks fremtid avgjøres. Og det virker som en litt feilaktig prioritering av den intellektuelle og mentale energien å hisse seg så voldsomt opp over USAs appetitt på Grønland, samtidig som islams appetitt på selve Danmark ikke avstedkommer noe i nærheten av samme harme og engasjement.

København – og de fleste andre vesteuropeiske hovedsteder – burde kanskje være litt mer bekymret for moskeer, islamister og massiv muslimsk fellesbønn foran Christiansborg enn for sin sikkerhetsgarantists ønske om å gjøre Vesten til et tryggere sted. Hva skal man med Grønland hvis Danmark faller? Er det sånn, som Giulio Meotti antyder, at danskene planlegger å rømme til Grønland når den danske koranloven har mutert til full sharia på Jylland, Sjælland og Fyn?

For den som selv ikke er dansk, er det litt vanskelig å forstå at stoltheten over suvereniteten over Grønland stikker så dypt at man lar være å gjøre en lønnsom deal med USA, som da kan styrke hele Vesten. De fleste rasjonelle mennesker foretrekker vinn-vinn fremfor tap-tap. Som Carlo Cipolla sa: Den som gjør godt både mot seg selv og andre, er intelligent; den som skader både seg selv og andre, er dum. Salg av Grønland burde kort sagt være en no-brainer.

USAs kjøp av Dansk Vestindia er ellers langt fra eneste gang amerikanerne har utvidet sitt territorium på den måten.

USA kjøpte Louisiana av Frankrike i 1803, et territorium som på den tiden var enormt mye større enn det som i dag er delstaten av samme navn. Florida ble kjøpt fra Spania i 1819. Siden utvidet USA sitt territorium gjennom den spansk-amerikanske krig, som ble begynnelsen på slutten for det spanske imperiet. Alaska ble kjøpt fra Russland i 1867. Listen er ikke uttømmende.

Danskene kan vel sies å ha hatt et imperium for tusen år siden, men kanskje det var på tide å erkjenne at dette nå er et avsluttet kapittel?

Det er ikke sånn at dagens territorialgrenser er fastfrosset til evig tid av en allmektig moralsk gud, slik det ser ut i den trange mentale boksen mange i dag benytter som erstatning for en hjerne. Historien handler mye om maktskifter over territorier, og vi fikk som kjent ikke den utlovede slutten på historien. Nå har den våknet igjen, og for USA er det ikke Spania som er hovedmotstanderen i 2026, slik det var i 1898.

Det er derimot Kina – dere vet, det landet Erna krøp for da Beijing var blitt forbanna fordi vi hadde gitt fredsprisen til en kinesisk dissident. Den forferdelige regjeringssjefen signerte en underkastelsesavtale med verdens største mafiaimperium for å bli tatt til nåde og få selge laks igjen, og man var stolte over å ha klart å holde en fin dialog med Xi Jinpings regime, som bryter menneskerettigheter med samme selvfølgelighet som vi andre kjøper melk og brød.

At dette regimet er alliert med et Russland som nå er blitt en fiende, er det tilsynelatende ingen som bryr seg om. Dobbelttenkning slukes rått til frokost, lunsj og middag. Vår hovedalliertes president behandles derimot som en paria. Er våre såkalte ledere bare godt gammeldags dumme, eller er de kjøpt og betalt?

Hvem historien gjør til hovedpersoner – de er ikke nødvendigvis elegante, men ikke alle er grusomme – er heller ikke noe som avgjøres av talking heads. Historiens gang har dessuten en helt annen vekt enn hverdagspolitikkens.

Noen som vet hva Donald ville betalt for Dronning Maud Land?

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!