Vi skriver 1. januar 2026. Når vi nå ser oss tilbake over skulderen på året som har gått, er det et dystert bilde som tegnes. 2025 vil ikke bli husket for festtaler eller politiske løfter. Det vil bli husket som året da grov vold, knivstikking og skyting i det offentlige rom gikk fra å være sjokkerende unntak til å bli en del av den norske hverdagen.

Aldri før har norske nettaviser pøst ut så mange korte notiser om «hendelser», «slagsmål» og «skadde personer». Mengden er blitt så overveldende at vi nesten har sluttet å reagere. Det som for få år siden ville ha ryddet forsidene i dagesvis, blir nå avspist med en liten spalte i margen. Vi er i ferd med å bli immune.

Knivens år

Hvis 2024 var en advarsel, var 2025 bekreftelsen. Kniven er blitt en fast følgesvenn for altfor mange unge menn i norske byer. Vi har sett knivstikkinger på åpen gate, på kjøpesentre, og ombord på offentlig transport. Terskelen for å trekke våpen for å løse en bagatellmessig konflikt, eller for å rane til seg en jakke, synes å være helt borte.

Vi har sett ofre bli etterlatt blødende på asfalten mens gjerningspersonene – ofte maskerte og i flokk – forsvinner inn i mørket. Politiet står ofte igjen uten gode beskrivelser, og sakene henlegges eller gjerningspersonene er under den kriminelle lavalder.

Skudd i natten

Skyvevåpen er heller ikke lenger forbeholdt actionfilmer. I 2025 har vi sett en urovekkende økning i skyteepisoder. Det skytes mot boliger, det skytes i konflikter mellom kriminelle nettverk, og uskyldige tredjeparter lever i stadig større fare for å havne i kryssilden. At kuler flyr gjennom norske nabolag er en realitet vi nå må forholde oss til.

Kvinners trygghet ofret

Voldtektsstatistikken og overfallene taler sitt eget tydelige språk. Tryggheten for kvinner som beveger seg utendørs, spesielt på kveldstid i helgene, er under sterkt press. Også her ser vi en brutalitet og en hensynsløshet som skaper frykt og begrenser bevegelsesfriheten til lovlydige borgere.

Politisk handlingslammelse

Mens voldskurvene peker bratt oppover, har responsen fra myndighetene vært preget av de samme gamle flosklene. Det snakkes om «forebygging», «dialog» og «trange levekår». Justisministeren uttrykker bekymring, og politiledelsen ber om mer ressurser.

Men realiteten ute på gata forteller en annen historie. Politiet virker ofte maktesløse i møte med den nye kriminaliteten. De rykker ut, sperrer av, og skriver rapporter. Men tryggheten kommer ikke tilbake.

Det er ingen grunn til å tro at 2026 blir noe bedre. Snarere tvert imot. Så lenge vi ikke tør å snakke ærlig om hvem som begår denne volden, hvorfor de gjør det, og hvilken kultur de bringer med seg inn i det norske samfunnet, vil voldsspiralen bare fortsette.

Mønsteret er så tydelig at det nesten er overflødig å påpeke det. Folk ser hva som skjer. De ser hvem som er ofre, og de vet hvem gjerningspersonene er, selv når mediene og politiet tier om signalement.

2025 var året vi mistet kontrollen. Spørsmålet for 2026 er om vi har viljen til å ta den tilbake.