Kristus Pantokrator, ikon fra det 6. århundre i Katarinaklosteret, Sinai. Foto: carulmare / Wikimedia Commons (cc vy 2.0).

¹⁶ Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt,
rettferdiggjort i Ånd,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet.

Paulus’ 1. brev til Timoteus 3, 16

Hva tror vi som kristne på? En av dagens lesetekster er hentet fra Timoteus og er regnet som en av nytestamentets tros­bekjennelser.

I et interessant intervju med avisen Dagen sier William Grosås, høgskole­lektor ved NLA-høgskole, at teksten er kortfattet, full av åndelige sannheter og det han omtaler som «konsentrert kristologi».

Rollen til disse formuleringene, gjerne i et fortettet språk, fungerte for de første kristne som en nøkkel man kunne lese skriften, eller GT. De ga uttrykk for noen dype sannheter om Gud.

Spørsmålet for oss er hvordan troen påvirker samfunnet, slik den påvirker den troende, men kanskje like viktig: Hvordan dagens samfunn stiller seg til en påstand om sannhet.

Året 2025 har vist at troens politiske konsekvens har endret seg. Vi snakker ikke lenger så mye om sannhet. Nå handler det mest om neste­kjærlig­het og kampen mot diskriminering, og det er temaet diskriminering jeg vi ta tak i denne siste søndagen dette året. Året som har gått har nemlig gitt oss flere eksempler der grupper som reagerer på byråkratiets avgjørelser, samtidig støtter en streng diskriminerings­lovgivning, selv om de ønsker frihet for seg selv og sine.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland understreket i debatten knyttet til Budfirs råd til offentlig ansatte om hvordan de skal møte personer de ikke kjenner, at det er «helt avgjørende at man bekjemper all form for diskriminering og sikrer at alle møtes med respekt og likeverd i møte med det offentlige».

Da Espen Ottosen analyserte Asle Tojes kronikk «Vil Norge overleve det som kommer?», var målet å finne ut om Asle Toje brukte Aftenposten til å normalisere nazistiske ideer. I sitt møte med Tojes tekst reagerte Espen Ottosen spesielt på én ting: Han oppfattet Asle Tojes forsvar for en strengere innvandrings­politikk som diskriminering, og poengterte følgende:

Det er greit å være for en streng innvandrings­politikk. Ja, det er fornuftig å nekte ekstremister adgang til Norge. Men å stenge noen ute fra Norge utelukkende på grunn av deres muslimske tro (selv om den praktiseres fredfullt) er rett og slett diskriminering.

Eller som det står i programmet til KrF:

All form for ufrihet og diskriminering på bakgrunn av hvem man er og hva slags egenskaper man har, er en uakseptabel krenkelse av menneskets verdighet og rettigheter.

Programmet til KrF er en naturlig fortsettelse av loven mot diskriminering som ble vedtatt i 2013 og som fikk støtte fra partiet. Da kom den aktuelle komiteen (inkludert KrF) i Stortinget med følgende uttalelse:

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskritts­partiet, viser til at samtidig vil man under­streke at noe av intensjonen med å inkludere kjønns­identitet og kjønns­uttrykk i loven er nettopp å bidra til å endre samfunnets holdninger og motvirke negative og fordoms­fulle holdninger.

Sakene i året som har gått, førte til at mange kristne og andre engasjerte seg. Vi fikk høre at byråkratiet var blitt aktivister. Det var få, om noen, som forstod at det er en grunn­leggende konflikt mellom det å ønske seg frihet og et samfunn uten diskriminering på én og samme tid.

Byråkratiets avgjørelser viser oss at det å tro på en absolutt sannhet kommer i konflikt med den virkelighets­forståelsen diskriminerings­loven bygger på. Det er ikke forenlig med lovgivers ønske med loven. Dette gjelder imidlertid ikke bare på områder knyttet til seksuell orientering og kjønns­identitet. Andre religioner enn kristen­dommen har for eksempel samme beskyttelse.

Dette innebærer at kristen­dommen i lys av diskriminerings­loven oppfattes diskriminerende ettersom den hevder at det finnes en sannhet om både Gud og mennesket. I kristen tro er det nemlig troen på en sannhet om Gud som gir alle samme menneskeverd, samtidig som Gud kaller oss til å leve slik han vil.

Den forståelsen som lovgiverne legger til grunn er et viktig kjennetegn på det vi kaller det liberale demokratiet, et demokrati som har beskyttelse av det vi kaller sårbare grupper som et sentralt mål. Utfordringen oppstår når disse sårbare gruppene inkluderer det vi kan kalle menings­bærende grupper, det vil si mennesker som tror, eller som den aktuelle stortings­komiteen uttalte:

Det er opp til enkeltindividet å definere seg selv.

I kristen tro er det imidlertid ikke opp til mennesket å definere hverken seg selv eller Gud. Men det er den autonomien det moderne mennesket krever, og da bør vi forstå at byråkratiet krever at vi alle bøyer oss. Håpet for 2026 bør derfor være at vi slutter å diskutere konsekvensene av en politisk revolusjon, men at vi i stedet forholder oss til konfliktenes utgangspunkt. Da vil vi forstå at det handler om et valg, for drømmen om et samfunn uten diskriminering vil ødelegge friheten.

Kristendommen peker på en Gud som ble åpenbart i kjøtt, rettferdig­gjort i Ånd, sett av engler, forkynt av folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. Lovgiverne peker på seg selv som moralens utgangspunkt. Det ene fører til frihet, det andre til tvang.