I Bergens Tidende kan vi lese et følelsesladet innlegg fra 18 år gamle Fakiha Safi. Hun beskriver en brutal hverdag for kvinner i Afghanistan under Taliban, og bruker sterke bilder om å ligge under ruiner mens verden ser en annen vei.

Bevares, det er hjerteskjærende lesning. Men når hun retter pekefingeren mot oss, mot FN, NATO og Vesten, og beskylder oss for stillhet og svik, da må det være lov å sette foten ned.

For hvem er det egentlig som har sviktet?

Vi ga dere 20 år

Safi skriver at verden «sto og så på» og «ikke handlet». Dette er en historieforfalskning jeg ikke kan la stå uimotsagt. Sannheten er at Vesten, med USA og Norge i spissen, pøste inn milliarder av dollar og ofret egne soldaters liv i 20 år for å bygge opp Afghanistan.

Vi bygget skoler, vi trente soldater, vi kjempet for nettopp de rettighetene Safi etterlyser.

Og hva skjedde da vi trakk oss ut? Den afghanske regjeringshæren, som var overtallig og bedre utstyrt enn Taliban, la ned våpnene raskere enn man rekker å si «kulturkrasj». Presidenten stakk av med pengesekken. Det var ikke vi som sluttet å bry oss; det var afghanske menn som nektet å slåss for sine egne døtre og koner.

Teologi og virkelighet

Safi skriver at «som muslim kan jeg slå fast» at Talibans kvinnesyn ikke stemmer med Koranen. Hun siterer at man skal lese og lære. Det er vel og bra at hun mener dét, men realiteten er at også Taliban leser Koranen. De følger sin tolkning av islam til punkt og prikke.

Det vi ser i Afghanistan nå, er ikke en naturkatastrofe eller et jordskjelv vi kan sende nødhjelp til. Det er et resultat av en dypt forankret religiøs ukultur og stammekultur. Det er hverken Vestens, FNs eller Norges oppgave å tolke islam for afghanere.

Nok er nok

Det er lett å stå på en scene i trygge Bergen og kreve at verden skal «høre» og «se». Men hva er løsningen? Skal vi sende tusenvis av norske ungdommer tilbake i døden for å beskytte en befolkning som ikke selv evner å samle seg mot tyranniet?

Svaret er nei.

Vi har våre egne problemer å stri med her hjemme. Vi har strømpriser som knekker folk, helsekøer og en eldrebølge som treffer oss som en vegg. Vi kan ikke redde hele verden, og vi skal slett ikke påføres skyldfølelse for at et land faller tilbake til middelalderen så fort vi snur ryggen til.

Fakiha Safi har rett i at situasjonen er en katastrofe. Men adressaten for klagen hennes er feil.

Det er mennene i Afghanistan hun må rope til – ikke oss som allerede har betalt regningen.