Da daværende politisk redaktør Trine Eilertsen, nå sjefredaktør, i Schibsted-avisen Aftenposten hadde deltatt på et hemmelig toppmøte med globale makthavere i 2015, ble hun intervjuet av Glenn Slydal Johansen i Journalisten.

Journalisten er ikke et hvilket som helst nettmedium. Det er bransjens eget blad – selve vaktbikkjen over vaktbikkjene, der pressen ser seg selv i speilet og evaluerer sin samfunnsrolle.

Her skal makt analyseres, integritet testes og presseetikken holdes glødende varm.

I teorien.

I praksis møtte leserne i 2015 denne overskriften etter det svært omstridte møtet:

«Nyttig Bilderberg-deltakelse»

Etter ingressen får hun spørsmålet:

– Din deltagelse på Bilderberg-konferansen var omdiskutert på forsommeren. Med litt mer avstand til deltagelsen og diskusjonen: Hva føler du at du fikk ut av deltagelsen?

Hun svarer:

– Faglig er det en av de beste konferansene jeg har vært på noen gang, og jeg måtte ha reist på mange andre konferanser for å oppnå i nærheten av så stort samlet utbytte. Det var svært nyttig, og jeg er glad jeg dro. Jeg bruker informasjon derfra i vurderinger av saker, og har også flere ideer til saker, så dette var meget effektiv tidsbruk.

Deretter hagler det med kritiske oppfølgingsspørsmål:

«Hvilke planer har du for sommeren?»
«Klarer du å holde deg unna Facebook i en uke?»
«Hvor avhengig er du av smartmobilen din?»
«Hva leser du i ferien?»
«Hva er de morsomste sommerminnene?»
«Hva gjør deg flau i jobbsammenheng?»

Her kunne man se den norske offentligheten i miniatyr: den som tror at den utøver kontroll, mens den egentlig smalltalker med makten.

Jeg måtte gni meg i øynene, og deretter sjekket jeg opp Glenn Slydal Johansen, som intervjuet henne. Det slo meg at han kanskje var utplassert i arbeidsuke fra 10. klasse.

Men jeg fant ut at han jobbet i NRK før han begynte i bransjebladet for journalister, og i dag jobber han som kommunikasjonsrådgiver for KLP.

Det var heller ikke satire. Det var rett og slett ufrivillig morsomt, slik som så ofte når kommunikasjonsbransjen «kommuniserer» med folket: Det skal være koselig, men du skal holdes uinformert. Det er der vi har mediene i dag.

Tannløs vaktbikkje

For poenget er ikke trivielt: Når Journalistens bransjeblad intervjuer maktens redaktører, og ender med å spørre om solkrem, ferieplaner og Facebook-detox, ser vi konturene av noe langt mer alvorlig enn et dårlig intervju.

Vi ser en institusjon som har internalisert sin egen underordning. Den skal være systemets korrektiv – men opptrer som systemets sosialsekretær. En presse som eier fortellingen om seg selv som «vaktbikkje», men ikke biter, blir ikke vaktbikkje — men kjæledyr. Og det er nettopp her satiren ligger:
Pressens kontrollorgan klarer ikke engang å stille kritiske spørsmål når en av pressens egne deltar på verdens mest omstridte maktkonferanse, men formidler pliktoppfyllende at deltakeren «var glad hun dro» og at ferien skal bli fin. Det er det norske mediesystemets signatur.

Eksemplene er mange

I 2018 hadde også VG (Schibsted) sin politiske redaktør på Bilderberg-tur. Da skrev VG en slags mild selvransakelse om egen deltakelse – men trygt polstret av at kritikken ble lagt i munnen på Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad (også Schibsted).

Han advarte mot nettopp dette: at utvalgte journalister sitter ved maktens bord, mens resten av pressen – og offentligheten – må stå igjen utenfor porten og vente på at noen oversetter «stemningen» fra rommet.

Det er et bemerkelsesverdig mønster: Schibsted-redaktører sitter inne i lukkede rom med verdens mektigste, mens andre Schibsted-redaktører skriver milde bekymringer om at dette kanskje kan skape bindinger. Ingen stiller det åpenbare spørsmålet: Hva betyr det for demokratiet når de som skal overvåke makten, er blitt en del av maktens nettverk?

Når global helse blir business

Det er her det begynner å bli alvorlig. Vi vet ikke hva som sies på Bilderberg-møtene, de er hemmelige. Men vi vet en del om økonomien rundt de globale krisene som diskuteres der: at de ti rikeste i verden doblet formuene sine under pandemien, samtidig som over hundre millioner mennesker ble dyttet ned under fattigdomsgrensen.

Med andre ord: Om noen hausser opp en pandemi, blir eliten som deltar i Bilderberg rikere. Ikke litt. Perverst mye rikere.

Vi vet at organisasjoner som Oxfam beskriver pandemien og håndteringen av den som en ulikhetsmaskin – en perfekt storm der sentralbankpenger, børsoppgang og krisepakker havnet øverst i pyramiden, mens småbedrifter og middelklassen tok støyten.

Vi vet at det samme systemet hyller «offentlig-privat samarbeid» – der stiftelser som Rockefeller og Gates, legemiddelgiganter som Pfizer og Moderna, finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken, og politiske nettverk som WEF og WHO veves sammen i et felles språk om «global helse», «beredskap» og «bærekraft».

Ingrid Braastads artikkel «Når global helse blir business» beskriver nettopp dette samrøret:

WEF som inngår strategisk partnerskap med FN, WHO som knyttes tett til WEF-plattformer, Gavi og CEPI som konstruerer vaksineallianser der private og offentlige penger går i samme gryte, og hvor Big Pharma og Big Tech sitter helt inne ved bordet. WHO blir «globalt folkehelseinstitutt», mens de rike landene – Norge inkludert – binder seg til masten gjennom traktater og IHR-regler.

Samtidig peker kritikerne, som professor Jan Helge Solbakk og Norsk Folkehjelp, på hvordan dette skifter makt bort fra demokratisk styrte FN-organer og over til private allianser, fond og stiftelser. Det er ikke lenger nasjonale parlamenter eller FN som setter kursen, men en blanding av konsernsjefer, filantroper og «partnerorganisasjoner».

Et enkelt spørsmål til leseren

Du trenger ikke konkludere.

Men la dette henge litt i luften: De rikeste i verden dobler formuene sine på to år med nedstengninger. Vaksiner blir definert som hovedløsningen, ikke som supplement til robuste helsesystemer.

Legemiddelselskaper får hemmelige kontrakter, pant i statlig eiendom og historiske profitter – også på å vaksinere barn utenfor risikosonen.
Verdensbanker og kreditorer får mer grep om gjeldstyngede land. Og alt dette pakkes inn i begreper som «global solidaritet», «public-private partnership» og «beredskap».

Tenk om nedstengninger, vaksineprogrammer og «nullstillingen» av økonomien ikke bare var helsepolitikk, men også en forretningsmodell som systematisk beriker toppen og presser middelklassen og småbedriftene?

Vi vet ikke om dette var planlagt i lukkede møterom. Vi vet at Verdens økonomiske forum var sentral i å arrangere en diger øvelse som de kalte Event 201, som simulerte en mulig framtidig pandemi, «…outbreak of a novel zoonotic coronavirus…», 18. oktober 2019, en måned før utbruddet i Wuhan.

Det kan være en tilfeldighet. Men tenk over det. Vi vet at utfallet passet de rikeste usedvanlig godt.

Tilbake til Aftenposten

Midt i dette står Aftenposten og Schibsted. Avisen har gjennom hele pandemien vært blant de ivrigste forkjemperne for nedstengning, vaksinepress og tillit til global helseforvaltning, senest på lederplass på lørdag, der vaksinekritikere igjen blir karikert og mistenkeliggjort, med Trine Eilertsen selv som sjefredaktør og penn.

Er det urimelig å spørre om noen av disse «unotene» – dette instinktive forsvaret av global teknokratimakt – er noe hun har finjustert i intime møter med gutteklubben grei på Bilderberg, der statsledere, finanseliter, Rockefeller- og Gates-akser, IMF-folk og WEF-typer møtes uten innsyn?

Først når vi ser dette bildet, forstår vi hvor absurd mildt det er at selveste Journalisten, pressens vaktbikkje, valgte å spørre henne om sommerferien. Da gir det også mer mening at han som intervjuet henne, nå jobber i kommunikasjonsbransjen. Det er tross alt kommunikasjonsrådgivere som sørger for å programmere oss i stedet for å informere, slik Susanne Heart pekte på i NRK-debatten 18. november – der Trine Eilertsen stod i panelet for å ta imot kritikk.

Heart ble uventet tatt av lufta da hun ville stille spørsmål ved hvorfor redaktørene har vært så tause om overdødeligheten som oppstod fra 18. juli 2021 og fram til i dag, samt hemmeligholdet av tall knyttet til dette.

Legg merke til at kildene jeg bruker, er helt vanlige kilder fra helt vanlige medier.

Det essensielle når man programmerer en befolkning, er ikke å holde alt hemmelig – men å skrive det meste åpent i de vanlige avisene, uten noen gang å sette artiklene i sammenheng med det man skrev i 2015 eller 2018.

Event 201 er ikke hemmelig. Jeg lenker til arrangørenes egne sider. Dette kalles hidden in plain sight: Informasjonen ligger der, men vi er programmert til ikke å se sammenhengene – for gjør du det, vanker det øremerking, og du stenges ute fra det gode selskap.

Det er egentlig ikke behov for hemmelige konspirasjoner når alt er helt åpent.

Problemet er ikke mangel på informasjon – men mangel på sammenheng. Og når makten aldri stiller disse spørsmålene, trenger den heller aldri svare. Det eneste du trenger å gjøre, er én ting:

Begynn å lese artiklene sammen, ikke hver for seg. Da forstår du plutselig hvorfor Journalisten spurte om sommerferie og hvorfor Susanne Heart ble tatt av luften.
Begge deler tjente samme funksjon: å verne Trine Eilertsen, som sitter i hemmelige Bilderberg-møter med de samme miljøene som i 2019 simulerte et globalt koronautbrudd under Event 201.

Alt ligger åpent. Man skal bare ikke koble det og stille spørsmål ved det.

Dette er ikke et spørsmål om informasjon, men om hvem som får stille spørsmål.

Først publisert på skribentens Facebook-side. Du kan støtte arbeidet hans på Vipps: 911 75 352.