Inge Solmo. Foto: Daniel Sundkvist.

En litt hustrig lørdag ettermiddag traff jeg Inge Solmo på Deichmanske bibliotek i Bjørvika, for en samtale om Eurovision, Israels omdiskuterte deltakelse, konflikten i Gaza, NRK, og homofiles rolle oppi alt dette.

Bakgrunnen er at Den europeiske kring­kastings­union (EBU) truer med å kaste Israel ut av neste års Eurovision Song Contest etter press fra andre lands delegasjoner, først og fremst Spania, Slovenia, Nederland og Irland – som alle nekter å delta side om side med Israel. De skylder på «folkemord» og «menneske­retts­brudd» mot befolkningen i Gaza. I et møte 4. og 5. desember skal EBU prøve å løse striden om den populære konkurransen for 2026.

Inge Solmo huskes av mange for sin deltakelse i «Kvitt eller Dobbelt» på NRK i 2008 og 2009 med den populære musikkonkurransen som tema. Siden har han skrevet bok om Eurovision og ofte blitt oppsøkt av medier – også utenlandske – for sin kunnskap om konkurransen. Til daglig arbeider han som kelner i Oslo. Solmo er opprinnelig fra Narvik, men har bodd mange steder i Norge, blant annet flere år i Ålesund.

* * *

Daniel Sundkvist: Hei, Inge. Grunnen til at vi fikk kontakt, var at jeg leste en kommentar av deg på Document hvor du støtter Israels deltakelse i Eurovision. Hvorfor er det viktig for deg at Israel deltar?

Inge Solmo: «Fordi å utestenge Israel er ren og skjær antisemittisme. Jeg ser at mange som ønsker Israel ut av Eurovision, forsøker å «renvaske» seg fra den betegnelsen, men anti­semittisme er hva det er. Mange av dem er ikke engang opptatt av Eurovision.

Israel har i hele sin eksistens måttet forsvare seg. De er omringet av fiender. Israel debuterte i Eurovision i 1973. De kom rett fra massakren mot det israelske olympiske teamet i München året før, og den første israelske deltakeren bar skuddsikker vest under kjolen.

Første gang Israel selv arrangerte Eurovision, var i 1979. I mitt arbeid med min bok («Absolutt Grand Prix», red.) snakket jeg med koristene fra den gang. De fortalte at på takene rundt arenaen lå skarpskyttere og passet på arrangementet.

Det er så viktig for Israel å delta, å vise seg fram, nettopp fordi så mange ønsker å utradere dem, kulturelt, geografisk og etnisk. Det er som om de sier: «Se, vi er her, dere blir ikke kvitt oss».

Folk må bare ikke tro at det blir fryd og gammen i Eurovision hvis Israel utestenges, for det vil åpne for at et vell av arabiske og nord­afrikanske land vil delta – land som er medlem av EBU, men som ikke deltar nettopp fordi Israel gjør det. For eksempel har Marokko tidligere deltatt. Og DA vil det bli politisk kaos i konkurransen, for disse landene krangler så det fyker, og de vil aldri godta et sekularisert og seksualisert show, som Eurovision er blitt.»

EBU hadde opprinnelig en plan om at alle medlems­landene skulle få stemme om hvorvidt Israel får delta eller ikke, inkludert medlemsland som selv ikke deltar i Eurovision. Denne planen ble lagt på hylla etter våpenhvilen. Nå vil EBU i stedet ha «samtaler» med de land som truer med å trekke seg. Hva tenker du om dette?

«Hvorfor skal man ha samtaler om Israel? Hvorfor ikke for eksempel Aserbajdsjan og deres overgrep mot Armenia – et annet deltakerland?

De landene som truer med å trekke seg, får bare trekke seg. Det er ikke uvanlig at land trekker seg av politiske årsaker. Armenia deltok ikke i Eurovision i 2012, det året finalen ble holdt i Baku. Også Hellas har trukket seg enkelte år som Tyrkia skulle delta. Norge ble selv frosset ut i 1967 fordi vi drev med hvalfangst. Kirsti Sparboe deltok, men ingen av artistene fra de andre landene ville snakke med henne, bortsett fra britiske Sandie Shaw, som endte med å vinne det året.

Det har aldri blitt gjort til en stor sak at land hopper av ett år eller to.

Det er ingen grunn til å dulle med radikale land. Det har jo rabla for eksempel for Spania, de har sagt seg villig til å bruke atomvåpen mot Israel, hvis de hadde hatt slike. Bare la slike land fare. De kommer nok slukkøret tilbake til Eurovision etter noen år, når de oppdager at de blir ignorert.

Noe som knapt nok kommer fram i mediene, er dessuten at det finnes land som nekter å delta hvis Israel utestenges, for eksempel Tyskland. Og Østerrike, som faktisk skal arrangere Eurovision neste år, har sagt at de nekter å arrangere konkurransen hvis Israel utestenges. Så EBU er i en skvis. Jeg vil tilføye at det ikke er EBU som krever Israels utestengelse. Opprinnelig inkluderte EBU Israel på listen over deltakere i 2026, men de blir presset av enkelte deltakerland.»

Et argument motstanderne av Israel bruker, er at EBU er avhengig av økonomiske midler fra de landene som truer med å trekke seg ut, og at arrangementets framtid står i fare hvis Israel deltar.

«En nedskalering av konkurransen er ingen trussel. Helt frem til 2003 var det kun én finalekveld, ingen semifinaler, og maks 26 deltakerland. Arrangementet ble også ofte holdt i forholdsvis små arenaer, som for eksempel konsertsaler og teatersaler. Men noe folk ikke tenker over, er at langt flere fulgte sendingene før (opptil 600 millioner) enn i dag (opptil 200 millioner).»

Et annet argument motstanderne bruker, er at Eurovision skal være apolitisk, og at Israel må utestenges nettopp av den grunn. Hva tenker du om det?

«Det faller på sin egen urimelighet. Det er jo nettopp å utestenge et land som ville gjøre konkurransen politisk.»

Men ble ikke Russland utestengt?

«Det er en vanlig oppfatning at Russland ble kastet ut av Eurovision på grunn av krigen. Folk liker å tro det. De tror at Russland ble straffet for krigen. Kanskje det er derfor så mange gjerne vil kaste ut Israel, for det «virket jo med Russland». Men faktum er at den russiske tv-kanalen som var medlem av EBU, sa opp medlemskapet sitt og derfor ikke lenger har rett til å delta. Det må sies at kanalen allerede var under etter­forskning av EBU, mistenkt for å begrense presse­friheten, men Russland ble ikke kastet ut som følge av krigen i seg selv.»

Noe som er blitt kritisert, er at israelske myndigheter – og også organisasjonen Med Israel for fred (MIFF) her i Norge – oppmuntret folk til å stemme på Israel. Mange stemte på Israel opptil tyve ganger i fjor, og Israel vant folke­avstemningen. Dette blir av mange betraktet som juks, og har medført at reglene for neste års avstemning er forandret. Hva tenker du om dette?

«Det er ikke forbudt å oppmuntre til å stemme på sitt land i Eurovision. Alle land gjør det. Israel har dessuten ikke noe valg. Av sikkerhets­messige årsaker kan de ikke promotere sine bidrag ved å sende artisten rundt i Europa, slik andre land gjør.

At Israel vant folkejuryen i år, viser bare hvor stor avstand det er mellom folket og eliten i dette spørsmålet.

Da østblokklandene inntok Eurovision på midten av 1990-tallet, gikk man samtidig bort fra juryene og innførte seer­avstemning. Dette ble kritisert, fordi østblokk­landene da gjorde det så godt. Så da innførte man en delt jury- og seer­avstemning. Når da Norge selv vant seer­avstemmingen i 2019, men gjorde det dårlig hos juryene, kritiserte man igjen jury­ordningen. Men nå er det galt at Israel vant seer­stemmene, og man vil gi juryen mer makt.

Så dette handler ganske enkelt om at hvis man ikke liker resultatet, krever man forandring.»

Hvordan var din opplevelse med NRK da du deltok i «Kvitt eller Dobbelt», og hvordan er ditt syn på kanalen i dag?

«Jeg ble behandlet bra av NRK den gang. De var svært profesjonelle. NRK er et velsmurt maskineri. NRK var også den gang venstre­lojale, men på en mer behersket måte enn i dag. Det er i ettertid de er blitt radikale.»

Når vil du estimere at denne radikaliseringen skjedde?

«Mange mener NRK endret karakter i 2011, etter Utøya, men jeg mener kanalens reaksjon på terroren var forståelig. Jeg mener vendepunktet kom i 2015 både for NRK og andre nord­europeiske medier som BBC og SVT, da Trump ble nominert til president­kandidaturet. Da gikk NRK av sporet og ble en propaganda­maskin.

Men kanskje nettopp fordi NRK er så velsmurt, er det så vanskelig å arrestere dem på noe. De glipper liksom unna. Bare se hvordan de «kosesnakker» om at EU truer med å påføre toll på norske varer, men når Trump gjør det samme, settes hele maskineriet i gang for å svartmale ham. Den samme formen for kosesnakk, eller bagatellisering, begår de når Støre nektes innreise til Israel, selv om det faktisk er en stor skandale av inter­nasjonalt kaliber. Det er som om det ikke er så farlig å bli nektet innreise i en «fasciststat» som Israel, nærmest et kompliment. Støre bevarer sitt image som en moralsk høyverdig person i NRK.»

NRK sender i forkant av Eurovision hvert år et program kalt «Adresse», hvor et panel sitter og vurderer hvert lands bidrag det året. Eurovision-eksperter som Per Sundnes og Jim Ødegård Pedersen har sittet i det panelet. Burde også DU sittet der?

«Jeg har faktisk vist interesse og tilbudt meg, på en diskret måte, men aldri fått noen tilbake­melding. Jeg tror det er for mye kameraderi på gang i NRK. Kjendisene som profileres, har også kontakt med hverandre på fritiden. Det er på mange måter en lukket klubb. Hvis ikke man har en fot innenfor, er det vanskelig å få innpass. Dette er ikke så viktig for meg, jeg sover godt om natten likevel.»

Inge Solmo. Foto: Daniel Sundkvist.

Det virker som om folk av en eller annen grunn er mer opprørt av krigen i Gaza enn av andre konflikter, og det er liksom vedtatt i folks kollektive psyke at det pågår et folkemord. Hva tenker du om dét?

«Det er historieløst, som om verden ikke eksisterte før i dag. Det blir ikke bedre når partiet Venstre ønsker å fjerne historie­under­visning­en i skolen. Vi ser allerede at unge og unge voksne virker frakoblet det faktum at krig skjer, og at krig er grusomt. Når en 19-årig stortings­representant fra MDG gråter og ikke kan gjøre jobben sin i energi­komiteen fordi pushvarsler om Gaza opprører henne, da er de unge for mye skjermet fra virkeligheten.

Mediene bidrar til hysteriet. Det blir veldig selektivt at konflikten i Gaza får så mye fokus når det til enhver tid pågår flere konflikter i verden.

Hvorfor skal vi dømme Israel så sterkt, når ikke engang araber­landene gjør det? Hvis jeg får nevne et eksempel fra Eurovision: Israels deltaker i 1990 var en persisk jøde fra Iran. Hun spilte inn sine album både på hebraisk og persisk, og solgte stort i flere arabiske land.»

Hva tror du er årsaken til at mange homofile støtter den muslimske parten i konflikten, gitt at vi kjenner islams svært negative holdning til homofili?

«Det finnes ingen «homofil» mening, men det finnes et mindretall homofile aktivister som skriker svært høyt. Disse støtter av en eller annen grunn mennesker som vil dem vondt. Det er uforståelig, og jeg har ingen forklaring. Det er galskap. Normale mennesker går ikke rundt og skriker på den måten. Dette kjenner vi jo til fra alle radikale grupper. Logikken er fraværende.

Men de representerer ikke alle homofile, jeg tror ikke engang de representerer majoriteten. Det finnes mange konservative homofile. Jeg er selv en av dem, og jeg kjenner flere homofile som meg, men jeg orker ikke fremme mitt syn i homofile kretser, for det tar så mye energi.»

Eurovision blir i dag av mange betraktet som en homofil begivenhet, som «årets første Pride». Både du og jeg har fulgt Eurovision siden 1980-tallet, og vi vet at det ikke alltid har vært slik. Hva har skjedd?

«Jeg tror homofile alltid har vært sterkt tilstede­værende i Eurovision, også den gang det var mer stivt og formelt. Mer elegant, kan du si, og også dette er jo tiltrekkende for mange homofile. Jeg tror homofile har hatt et spesielt øye for Eurovision helt siden 1961, da en sang om homofil kjærlighet vant (Luxembourg, «Nous les amoureaux», red.). Det var selvfølgelig en subtil tekst. Heterofile lyttere tenkte nok at det bare var en fin kjærlighets­historie, men homofile skjønte at den handlet om dem. Artisten kom jo også senere ut av skapet.

Men det må sies at mediene forsterker den homofile biten av konkurransen. Det er jo hva mediene gjør i dag. De plasserer homofile i front, slik at man får inntrykk av at det kun er homofile til stede. Jeg mener at Eurovision fortsatt er en folkefest. Det ser man hvis man er til stede i salen under arrangementet. Publikummet speiler befolkningen, der er barn og bestemødre og innvandrere og hele pakka.»

Jeg har tolket enkelte av dine utsagn som at du i dag er litt oppgitt over Eurovision. Vil du fortsatt følge konkurransen hvis Israel blir ekskludert?

«Nei, det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg dropper det hvis anti­semittismen vinner i Eurovision. Men det handler ikke bare om dét. Eurovision er etter mitt syn altfor seksualisert i dag. Mange av bidragene har sexklubb-estetikk. Det er ikke familievennlig lenger, og i hvert fall ikke en komponist­konkurranse, slik det opprinnelig var tenkt.

Dette frastøter enkelte land fra å delta. Tyrkia trakk seg jo fra konkurransen på grunn av seksualiseringa, og antakelig Slovakia også.»

Du leser Document. Der er du som sagt også aktivt innom kommentar­feltet. Hva fikk deg til å begynne å lese Document?

«Litt tilfeldig. Tror jeg begynte å lese i 2011. I begynnelsen var jeg skeptisk, men det må sies at dét er jeg til alle medier. Men jeg ble nysgjerrig. Et «ytre høyre»-tidsskrift som av en eller annen grunn provoserte så mye. Husker jeg etterprøvde kildene til Documents påstander. Men det viste seg jo at kildene stemte, påstandene var sanne. Da tenkte jeg «dette er ikke farlig». Siden har jeg lest.»

OK, Inge. Så det siste og obligatoriske spørsmålet: Har du et favoritt­bidrag fra Israel i Eurovision?

«Det må bli bidraget fra 1983. Ofra Haza. Hun ble jo en verdens­stjerne på 1980-tallet, med flere hits. Men hun døde altfor tidlig. «Hi» har rytme og er tidløs. Hun synger klokkerent. Den kom på andre plass i finalen det året. Jeg velger dén.»