«Når ungdom faller utenfor, roper vi etter mer politi og strengere grenser. Men vi snakker for lite om det som skaper grobunnen for utenforskap: boligpolitikken.»

Dette skriver Yousef Iqbal i VG. Iqbal er bydelsoverlege i Bydel Grorud. Han ser ut til å mene at det er samfunnet som svikter når ungdom, særlig med innvandrerbakgrunn, velger kriminalitet.

Det handler ikke bare om politi, skole og fritidstilbud, men også om boligpolitikk, mener legen.

Det er resultatet av flere tiår med boligpolitikk som har presset mennesker med lav inntekt, rusproblemer, psykiske helseutfordringer og funksjonsnedsettelser til de samme områdene.

Bor man i billige leiligheter, forsterkes ulikhetene, og da er tydeligvis en kriminell løpebane uunngåelig. Men dette stemmer jo ikke, undertegnede vokste også opp i billige leiligheter i et område med mye narkotika og kriminalitet.

Man må ta et valg selv. Jeg valgte idretten, mens halvparten av gutta i klassen valgte kriminalitet.

Foreldre i disse bydelene forteller om barn som ser rusede mennesker på vei til skolen.

Bak Skjetten-senteret, som vi småungene bosatt på Skjetten måtte passere på vei til både barne- og ungdomsskolen, satt det hver dag en gruppe på 10–12 narkomane. Man måtte jo være idiot for å se på disse som forbilder.

Mange av foreldrene har to eller tre jobber for å få endene til å møtes, og har ikke mulighet til å følge opp barna slik de ønsker.

Dette lyder som falske påstander, siden vi vet hvor lite sysselsatt innvandrere i gjennomsnitt er. Særlig kvinnene er vel i stor grad hjemmeværende fødemaskiner.

Men samfunnet må altså sørge for strukturelle rammer for å hjelpe de stakkars overarbeidede innvandrerne, slik at barna ikke ender opp med knivstikking, voldtekt og i verste fall drap.

Samtidig ser vi et annet mønster: De familiene som klarer seg godt og får bedre økonomiske rammer, flytter ofte ut.

De søker tryggere nærmiljøer, bedre skoleresultater og lavere belastning.

Selvsagt flytter de som kan, ut av områder hvor barna deres ikke kan føle seg trygge på skolen eller på vei til fotballtrening. Iqbal mener områdene taper sine rollemodeller på denne måten.

Men det er da virkelig ikke skikkelige familiers ansvar å være rollemodeller. Særlig ikke hvis deres barn må betale prisen.

At disse vellykkede familiene flytter ut, fører uansett til en økende segregering, skriver Iqbal. Hva med å snu dette på hodet?

Er det ikke familiene som knapt lærer seg norsk, ikke oppdrar ungene sine og lever på sosiale overføringer som skaper denne segregeringen?

Når sosiale, økonomiske og helsemessige utfordringer hoper seg opp i bestemte bydeler, får vi ikke bare geografisk ulikhet – vi får parallelle samfunn.

Hvis vi virkelig ønsker å forebygge gjengkriminalitet, må vi begynne med boligpolitikken.

Vi må bygge større og mer varierte boliger i hele byen, sikre sosial miks i alle bydeler og unngå at enkelte områder blir «de billige» adressene der utfordringene samles.

Dette har vi hørt før, også fra Sverige, at man kan forbedre integreringen ved å bygge blokker midt i gode og lovlydige villastrøk, eller fra land hvor barn med ulik etnisk bakgrunn busses til skoler for å skape bedre samhold. Selvsagt helt uten positiv effekt. Barna ofres, mens politikere dydsposerer.

Vil tvangs­bygge blokker i villa­områder: – De som bor i villa, må tilpasse seg

I praksis vil de kriminelle fortsette å bedrive kriminalitet, mens folk som har klart seg selv, plutselig vil oppdage at skolen blir utrygg for barna deres.

Til slutt ender det med at det blir nowhere to run, selv for innvandrerfamilier som skikker seg, tar utdannelse, skaffer seg gode jobber og oppdrar barna sine skikkelig.

Det er jo urettferdig at noen lykkes og andre ikke, mener tydeligvis slike som Iqbal. Det virker utenkelig for slike som ham at familiene kanskje har hovedansvaret selv.

Mange av de verste skulle heller aldri ha vært i Norge i utgangspunktet, og uten en overdrevet raus stat som hiver enorme mengder av skattebetalernes penger til de nyankomne, hadde de aller fleste innvandrere som ikke klarer seg selv, ikke ha ankommet landet vårt i første omgang.

Hvis europeiske politikere fortsetter i de samme spor, ender Europa opp som De helliges leir. Den politiske feigheten blir vår undergang.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.