Å kalle norsk strømpolitikk et Kinderegg, er kun å se på noen fordeler og ignorere alle ulempene, skriver Jørg Arne Jørgensen.

Skribenten, læreren og religionshistoriken Jørgensen har i årevis publisert gode kommentarer om klimahysteriet for Stavanger Aftenblad.

Nå stiller han det åpenbare spørsmålet som Document også har stilt i årevis: Hvorfor bygge kabler til de dyreste områdene, som – kanskje – vil gi oss lave priser en gang i framtiden? Når vi i utgangspunktet hadde lave priser?

Han tar utgangspunkt i en kommentar i Dagens Næringsliv hvor finansredaktør Terje Erikstad hyller den norske strømpolitikken.

«Det er et mysterium at noen kan være ihuga motstandere av et så gunstig system», som ifølge ham – og Erna Solberg, som han henviser til – er et Kinderegg som gir oss tre fordeler: 1) Vi kan selge kraften vår dyrt til utlandet. 2) Vi kan kjøpe kraft når den er billig. 3) Vi får forsyningssikkerhet.

Men som Jørgensen påpeker: 90 prosent av dem som rammes av de selvpåførte og kunstig høye prisene på strøm, er faktisk nordmenn. Store deler av de massive inntektene havner dessuten i investeringsselskaper som eies fra utlandet. What’s in it for us?

Dessuten er det ingen konspirasjonsteori at kablene var tenkt å gi høyere strømpriser for å øke lønnsomheten.

Tidligere energiminister Tord Lien (FrP) sa det jo rett ut: Strømmen måtte bli dyrere, slik at vindkraft skulle bli lønnsomt. De forhatte strømkablene var Kinderegget som løste dette problemet.

Både Eriksen og den fallerte Høyre-lederen Solberg gir en ensidig og feilaktig analyse, mener lærer Jørgensen.

At det lønner seg for kraftselskapene å selge dyrt til nordmenn, er enkelt å forstå, vanskeligere er det å skjønne at det skal være gunstig for nordmenn å betale dyrt for en basisvare som strøm – selve grunnlaget for samfunnet, velferden og annen verdiskaping.

I praksis er de høye strømprisene en ekstraskatt vi er påtvunget, mens nettleien økes kontinuerlig for å finansiere idioti som havvind og solenergi i et land hvor solen forsvinner i nord flere måneder av året. Det hjelper dessuten lite med Norgespris hvis nettleien fortsetter å stige mot himmelen, for å forsyne oss med såkalt fornybar kraft som ikke virker mesteparten av tiden.

Bedrifter i sør, i landsdelene som skaffer inntektene gjennom de påtvungne kablene, må betale flere hundre tusen kroner mer for strømmen enn de delene av landet som ennå ikke er solgt til utlandet. Resultatet er en konkursbølge.

Hadde fordelingseffekten av kraftinntektene vært hundre prosent rettferdig, ville saken stilt seg annerledes.

I sum betaler vi mye mer enn før. I årene før gigantkablene til Tyskland og England åpnet, pleide prisene i sør og nord å være omtrent like, men nå vil folk i sør – selv med Norgespris – måtte betale langt mer enn i nord. Norgespris er i realiteten et utilstrekkelig plaster på såret.

Erikstad håper, ikke uventet, at fornybar energi er løsningen. Men alle med litt kunnskap vet at vi i Norge lenge levde godt på vannkraft, som er en både fornybar og stabil energikilde. Noe helt annet enn den fornybare og ørnedrepende havvinden, som også later til å forstyrre fiskens liv i havet.

Norge har hatt lave strømpriser i mange tiår. Vi måtte ofre en god del av vår flotte natur for å bygge ut vannkraften. Men det ble motvillig akseptert, ettersom det var vi nordmenn som fikk nyte fordelene.

Nå deles arvesølvet vårt ut til Brussel og Berlin, og vi vanlige nordmenn betaler 90 prosent av regningen. Dette er kanskje det største sviket i norsk historie, kun sammenlignbart med andre verdenskrig.

Men andre verdenskrig tok slutt etter fem år. Klimahysteriet virker ustoppelig. Maset om havvind og solenergi viser den hjelpeløse mangelen på kunnskap som preger «den politiske eliten».

NVE skrev i april i klartekst om de voldsomme økningene i denne satsingen i Norge:

«En underliggende driver for kostnadsøkningen er at systemet er blitt vanskeligere å balansere. Mindre forutsigbar produksjon, og raskere skifte mellom import og eksport, gir store og raske endringer i kraftflyt og flere ubalanser.»

Selv skakkjørte briter later til å forstå mer enn oss som har nisselua på.

I en artikkel i The Telegraph 31. august beskriver energijournalist Kathryn Porter de nye kablene som en dårlig avtale for Norge, fordi de er nesten rene eksportkabler som svekker den norske forsyningssikkerheten.

«There is a real chance that Norway will run out of water this winter», skriver hun. Som fra britenes perspektiv betyr at deres forsyningssikkerhet er svekket, fordi de har gjort seg avhengig av «billig vannkraft fra Norge». Merk ordet billig her. Slik oppfattes det fra britisk side.

Alle bør nå forstå at kablene ikke handler om utveksling, men om eksport.

Norge hadde fungerende kabler til Sverige, før svenskene ødela sitt energisystem ved å legge ned kjernekraften. Ingen er imot en viss utveksling av strøm, men ikke en utveksling som dreier seg om 95 prosent krafteksport, og 100 prosent import av rådyre energipriser fra EU-land uten annen energi å tilby enn kullkraft.

Så krydres det hele med galskapen om å elektrifisere sokkelen for å sende gassen til Kontinentet. Man mister håpet.

Analysen som Erikstad og mange andre forfekter, framstår for ensidig opptatt av kraftselskapenes inntjening, og i forlengelsen stat og kommuner, men underslår mange nedsider for naturen, elsystemet, og særlig hvor viktig lave energipriser er for økonomisk utvikling, verdiskaping og velferd. Og den antatte forsyningssikkerheten ved å koble seg til underskuddsområder er høyst tvilsom.

Norsk velferd ofres glatt for et ekstra glass champagne i Brussel. Vi nordmenn betyr ingenting for dem som påstår å være våre såkalte ledere. Man skulle nesten ønske at man bodde i Kiev for å føle et snev av omsorg fra Barth Eide, Støre & co.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!