Flere som bekymrer seg for sin egen og barnas fremtid, spør hva vi må gjøre for å avverge den skjebnen som Allahs menn har beredt for oss. Et overveldende flertall av danskene aner ikke hva det er snakk om, men har innhentet sine oppfatninger fra DR, TV2 og andre danskhatende propagandakanaler. De vil først finne ut av det når ummahens forkjemperne har berøvet dem selve retten til å leve – og da kan det være det samme.

Hva kan vi gjøre, hvis vi overhodet vil gjøre noe?

Noen anbefaler at vi stemmer på det minst dårlige partiet, siden det minst dårlige må være bedre enn det dårlige.

Det er slik også jeg har sett på det, og derfor har jeg støttet Dansk Folkeparti (DF) og deretter Nye Borgerlige (NB) i et lønnlig håp om at de mente noe med sitt forsvar av Danmark og den jødisk-kristne kulturen som man kan lese om i Bibelen.

Jeg ble virkelig skuffet. Da Dansk Folkeparti var på topp, var det med på å åpne landet for folkevandringer av fremmede som ikke hadde noen rett til å være her. Deretter stupte DF på meningsmålingene.

Det var i 2015, og jeg snakket den gangen med et kvinnelig medlem av DFs gruppe i Folketinget. Jeg bebreidet henne at partiet hennes hadde vært med på å åpne grensene til danskenes land. Hun ga sågar inntrykk av at hun var nasjonalkonservativ og fedrelandskjærlig.

Svaret hennes lød at hvis DF hadde trukket vekk teppet under Lars Løkke Rasmussens regjering, ville det ha banet vei for en rød regjering – og ville dét ha vært å foretrekke?

Svaret er at – ja – det er bedre enn at man forråder sine prinsipper og løfter til velgerne, som Dansk Folkeparti gjorde.

Senere trodde jeg på Nye Borgerlige, og det gikk jo heller ikke.

Nå tror jeg ikke på en eneste politiker. Det er gått opp for meg at politikk er en særlig avart av skuespillerkunsten. De beste skuespillerne blir valgt og kan glede seg over den rikelige hyren de får som folketingsmedlem, og de bryr seg ikke om noe annet.

Veien til korrupsjon og forræderi er kort for politikere, med mindre vi har en våken presse, men det har vi ikke. Vi har en presse som heier på og dekker over de mest skurkaktige politikerne – forutsatt, selvfølgelig, at de lover å fremme islamiseringen av landet.