Å handle rett krever innsikt i hva «det rette» er. Og den som vet det rette, vil også gjøre det rette, påsto Sokrates. For den som har internalisert det rette og gjort det til en integrert del av sin personlighet, kan ikke unngå å handle deretter. Men innsikt i det gode kan ikke læres på samme måte som annen kunnskap; det er nærmest noe intuitivt som kommer fra «guddommen», og innebærer en oppvåkning eller omvending, en åndelig opplevelse som gjør at man får øynene opp for denne verdens løgner og blendverk. Først når man har gjennomgått en slik indre forvandling, vet man det rette og vil handle deretter.

Å vekke mennesker opp av dvalen av arroganse, skråsikkerhet og overfladiskhet, å få dem til å tenke dypere igjennom grunnlaget for sin viten, rettere sagt den viten de tror de har – det var dette Sokrates kalte sin «jordmorvirksomhet», det å forløse sannheten – eller kjærligheten til sannheten – i den enkelte, til selverkjennelse, til ønsket om å lære å kjenne «det sanne, det gode og det skjønne», til ønsket om å gjøre det rette, men først til å vite det rette, til å gjøre menneskene bedre gjennom innsikt om det gode.

Sjelen og det gode

I «Samtaler på Tusculum» skriver Cicero: «Sokrates var den første som brakte filosofien ned fra himmelen og anbrakte den i byene, introduserte den i hjemmene og tvang den til å stille spørsmål om liv og vandel og om gode og onde ting.» Sokrates brakte filosofien bort fra det rent spekulative og til det som har konkret betydning for det moralske og politiske liv. Tradisjonen sier – med rette eller urette – at moralfilosofien begynte med Sokrates. Moralfilosofiens objekt, «det gode», er det som står i sentrum for Sokrates’ filosofiske undersøkelser.

Det Sokrates mener med «det gode», er det vi burde ønske å gjøre for sin egen skyld, altså ikke et rent instrumentelt gode. Men det gode er også gagnlig og nyttig, det bringer lykke (eudaimonia) og hjelper mennesket å fullbyrde sin rette natur som rasjonelle og moralske vesener. Alle de ulike dyder – visdom, mot, rettferdighet, måtehold, dømmekraft – springer ut av kunnskapen om det gode. «Kjenn deg selv» (gnothi seauton), den berømte innskriften i Apollo-tempelet i Delfi, viste til selvinnsikt som dydens begynnelse. Å kjenne seg selv innebærer kontinuerlig selvrefleksjon, noe som igjen krever ydmykhet, ærlighet og motstand mot selvbedrag.

Moralen er et uttrykk for vår sanne natur, som vi realiserer når vi er i harmoni med den kosmiske orden. Lykke er likedan noe vi opplever når vi er i samklang med den kosmiske harmoni. Rettferdighet er å være i harmoni med den indre orden i vår sjel. Kjærligheten (eros) må være rettet mot det gode (agathon). Pasjonene må kontrolleres av dømmekraft og måtehold (sofrosyne).

Sokrates avslørte også den falske fromheten til dem som ville synes gode uten å være det, eller det vi i dag ville kalt «dydsposering». Sann fromhet er imidlertid å se at rett og lov har sin rot i det guddommelige, og å handle deretter. Fromhet er å forsøke å fatte de guddommelige tingenes essens. Lydighet til den guddommelige befaling, det er livets oppgave, selv om det ofte vil innebære konflikt med omgivelsene.

Alt Sokrates gjorde, som han selv hevder under rettssaken, var å oppfordre sine medborgere til å vise større omsorg for sjelen. Menneskene var opptatt av kroppens behov, penger, eiendom, status og ære, men ikke av kunnskapen om det sanne og det gode eller om å forbedre sjelen. Derfor kan vi med god grunn kalle Sokrates for en sjelens filosof. Sjelen er for Sokrates den guddommelige delen av mennesket, og det er en religiøs plikt å pleie sjelens godhet. Dermed plasseres det åndelige høyest i et naturlig hierarki av verdier, materielle verdier lavere, og makt og rikdom helt nederst. Det er det som Augustinus i den kristne verdiforståelsen mener med ordo amoris – den naturlige prioritet av det som er av høyest verdi og som vi bør elske mest. Men i et moralsk korrumpert og degenerert samfunn, der maktsyken og materialismen regjerer, er dette verdihierarkiet snudd på hodet. Den betydning Sokrates ga sjelen og det indre liv som det mest verdifulle ved mennesket, skapte en tradisjon som la vekt på det åndelige og etiske, og beredte dermed det jordsmonnet som kristendommen senere skulle spire i.

Den farlige Sokrates

Hva var det egentlig Sokrates gjorde som førte til dødsdommen? Sokrates avslørte falsk dyd og falsk kunnskap og halvdannelse, den overfladiske kunnskapen hos sofister og statsmenn – ikke for å latterliggjøre dem, men for selverkjennelsens skyld, for at de skulle kunne vurdere sine egne liv med kritisk blikk, og for å vekke lengselen etter sann visdom og til kunnskap om den virkelige sammenhengen mellom det sanne, det gode og det skjønne. Virksomhetens hensikt var å oppdra mennesker til «de kvaliteter som et menneske og en borger» bør eie, både for deres egen og samfunnets skyld. Og det gjaldt særlig dem som kom til å få lederstillinger i samfunnet; for Sokrates innså at Athens fremtid ville bli avgjort med kvaliteten på det politiske lederskap.

Å opplyse mennesker til større moralsk og åndelig klarhet, kan bare skje på individuelt nivå. Man kan ikke tvinge noen til å forlate hulen for å stige opp til lyset; det kan bare skje om det eksisterer en indre drift til sannhet i den enkelte. Men mange har lenket seg fast i den ideologiske fikseringens mørke. Ingenting kan vekke slikt raseri som sannheten; og ingen skaper slikt fiendskap som dem som forteller den. Det finnes alltid dem som foretrekker komfortable løgner framfor ubehagelige sannheter.

Sokrates ble lagt for hat fordi han fant at «det er en mengde mennesker som tror at de vet noe, men som i virkeligheten vet lite eller intet.» Det var typisk at det var de som visste minst som var de mest skråsikre, eller at de som var dyktige på ett område, innbilte seg at de måtte være det også på andre områder. Og når de ble avslørt, ble de rasende på Sokrates når de egentlig burde vært det på seg selv. Selv hadde han en intellektuell ydmykhet som kom til utrykk i utsagn som «jeg vet at jeg ingenting vet». De som kunne bli farlige mennesker, var de som var overbevist om at de allerede hadde alle svarene.

Sokrates’ humor, ironi og selvbevisste holdning virket provoserende på mange. Hans kritiske holdning til grunnlaget for den enkeltes viten og moral, den utspørrende virksomhet (elenchos) han bedrev, avslørte det intellektuelle dilettanteriet og mangelen på faktisk viten hos mange, og det skaffet ham fiender. Ikke så få av dem som ble ansett for å være kloke i egne og andres øyne, viste seg likevel å ikke være det i møtet med Sokrates. Ofte var det de høyest ansette som visste minst, mens de minst aktede hadde en større porsjon sunn fornuft.

Politikk og sannhet

Sokrates ble kritisert og mistenkeliggjort for ikke å ha engasjert seg i det politiske liv i Athen. Det kunne anses som et politisk standpunkt og bli tolket som opposisjon eller fiendtlighet til demokratiet. Men politikk som streben etter makt er uforenlig med å søke sannheten; for sannhetssøkeren kommer uvegerlig i konflikt med samfunnskrefter som har mer å tjene på å bevare løgnen enn på å avdekke sannheten. Korrupsjonen av det athenske samfunnet hadde sitt utspring i det politiske liv. Samfunnet råtnet fra toppen og ned; og det var blant politikerne man fant dem som gravde bystatens grav.

Åndelig, moralsk og intellektuelt forfall har ingen åpenbar politisk løsning. I en politisk og sosial atmosfære som er dominert av moralsk underlegne og intellektuelt middelmådige mennesker, kan lite eller ingenting utrettes ad politisk vei. Når samfunnet som helhet befinner seg i generell oppløsning, kan den sanne orden bare finnes i sjelen til de enkeltindivider som har forblitt upåvirket av det allmenne forfallet og beholdt sin moralske og intellektuelle integritet. Løsningen på Athens politiske problemer lå ikke i politikken, men i et dypere lag av selve fundamentet for samfunnet, i det åndelige og moralske. Det var på det moralske området samfunnet ble underminert, og derfor måtte redningen komme i form av moralsk gjenfødelse.

Men forsøket på å restituere samfunnet ved moralsk og rasjonell overbevisning, ett individ av gangen, vil bli møtt med mistenksomhet, om ikke direkte fiendtlighet, fra dem som hverken er moralske eller rasjonelle. Demokratiske samfunn kan ha en tendens til å betrakte det intellektuelle med mistenksomhet; for i selve det demokratiske og egalitære prinsipp ligger det noe antiintellektuelt. Og et «program» for moralsk forbedring, slik det ble praktisert av Sokrates, kunne misforstås som en aktivitet som underminerte demokratiet. Athenerne nektet å innse at deres bystat var korrupt og i oppløsning og at Sokrates hadde vist vei til den eneste mulige redning.

Det sokratiske ideal for samfunnets helbredelse kolliderer med den pragmatiske virkelighet når samfunnet setter seg til motverge. Filosofiens høye krav på åndelig og moralsk lederskap fører til motstand fra et demokratisk samfunn som befinner seg på et lavere nivå. Å tale fritt, å følge sannheten og å tale menneskene til rette for ikke å oppfylle sitt potensial, er et farlig spill. Sokrates kunne likevel ikke handle annerledes, for han var overbevist om at han hadde fått et oppdrag av Guden: «… for jeg har trodd og ment at han har gitt meg som plikt å vie mitt liv til å forske etter visdom og granske meg selv og mine medmennesker.»

Dommen

Sokrates hevdet at han ble trukket for retten gjennom falske og ondsinnede forvrengninger og oppdiktede anklager, og at han ble valgt til syndebukk slik at de som anklaget ham, selv skulle unngå å måtte gjøre regnskap for sine egne liv og slippe å bli klandret for det uverdige liv de selv førte. Men rettssaken må også ses på bakgrunn av den politiske uro som hersket på det tidspunktet, og de athenske demokratene var på vakt mot hva som i dag kanskje ville blitt kalt «statsfiendtlige holdninger».

Anklagen lød på at han ikke trodde på statens guder, at han hadde fordervet ungdommen og dessuten hadde innført «nye demoniske makter». Anklagen innebar påstand om dødsstraff. Men hva er så disse «demoniske makter» som nevnes i anklagen? Det er den guddommelige makt, daimonion, som talte til Sokrates hver gang han var i ferd med å gjøre noe moralsk galt, en «indre røst» som hvisket Sokrates i øret hva han ikke skulle gjøre. Under hele rettssaken forholdt Sokrates’ daimonion seg taus. Det betyr at Sokrates gjorde det moralsk rette da han handlet som han gjorde; han handlet i full lydighet overfor sitt guddommelige kall. Det var anklagerne og dommerne, dvs. det athenske folket, som handlet i strid med det rette. Sokrates var overbevist om at intet ondt kan skje et godt menneske; og det at hans daimonion ikke en eneste gang under rettssaken har advart ham, måtte bety at det som hadde skjedd, likevel var til det beste.

For Sokrates betydde dommen athenerne felte over ham ingenting. Han kom til å bli vurdert og dømt av høyere makter, og han visste at han hadde bestått prøven. Sokrates var alltid hel i sin ferd; aldri hadde han sviktet sin egen samvittighet – uansett fare. Han følte ikke engang sinne mot dem som fant ham skyldig. Det betyr ikke at han fritok dem fra ansvar, for det de hadde gjort, var ondt, men han visste at hans dommere selv ville bli dømt hardere: De ville få historiens dom og bli dømt av sannheten.

For Sokrates ville det vært langt verre å forråde den livsoppgave han hadde fått tildelt av Guden, eller å opptre umandig, trygle og smiske og nedverdige seg selv for å beholde livet. Han gikk til døden slik han hadde levd sitt liv – i overensstemmelse med Gudens oppdrag, tro mot seg selv og til plikten overfor sitt kall til alltid å søke sannheten og å arbeide for å gjøre andre til bedre mennesker. Som han sa under rettssaken: «Kjære athenere, jeg høyakter og holder av dere, men jeg vil adlyde Gud snarere enn dere, og så lenge jeg lever og har krefter, vil jeg ikke slutte med å forske etter visdom og formane og opplyse dere …» Det var provoserende ord fra en som vedgikk at han aldri ville handle annerledes, selv om det skulle innebære døden.

Det var noe instinktivt snarere enn rasjonelt i Sokrates som tvang ham til å gå hele veien til ende, til det logiske sluttpunktet for sitt livsvirke, til å besegle det prinsipp han hadde levd sitt liv etter med en dødsdom, til i praksis å fullføre det som hadde vært hans teoretiske standpunkt, nemlig at det er bedre å lide urett enn å begå urett, og «aldri å gjøre noe menneske urett med vitende og vilje»; for den som begår urett, ødelegger sin sjel. Og urett ville det vært for ham nå, i det kritiske øyeblikk, å gå imot Gudens befaling. Sokrates fryktet ikke døden så mye som han fryktet å bøye seg for løgnen og leve med skammen over å ha sviktet.

Selv om bystaten hadde blitt korrupt og hans anklagere representerte en samfunnsorden i moralsk forfall, forble Sokrates lojal. Plikttro adlyder han byens lover. Han var ingen opprører. Og kanskje var dødsdommen det åpenbare utfallet, den nødvendige avslutning på et liv som hans; for den som har gått imot de jordiske makter og levd hele sitt liv i utfoldelse av filosofiske idealer, kan bare oppnå fullbyrdelsen av sin skjebne ved å møte døden med de samme idealer. En filosofisk død var den logiske avslutningen på et filosofisk liv.

«Sokrates’ forsvarstale» kan leses ikke bare som athenernes dom over Sokrates, men også Sokrates’ dom over athenerne. Anklagen, rettssaken og dommen reiser tvil om den moralske autoriteten til det athenske folket. Sokrates’ moralske autoritet er større, fordi han adlyder Guden. Det er det samme tema som Sofokles behandlet i tragedien «Antigone»: Skal man følge menneskenes lover eller en høyere lov? Hvilken autoritet skal ha prioritet? Gjennom sannheten gir det guddommelige seg til kjenne; og Sokrates’ gud representerte en dypere sannhet og en høyere lov. Det var dét athenerne hverken kunne forstå eller akseptere.

Den moderne tid preges av å ha mistet interessen for de allmenngyldige problemstillinger som Platon behandlet allerede for nesten 24 århundrer siden. Men Platon minner oss på at disse spørsmålene må stilles på ny av hver ny generasjon. Og for å finne svarene, er «Sokrates’ forsvarstale» et godt sted å begynne.