Document forlag har valgt å utgi Sokrates’ forsvarstale. Ment som et opplysnings- skrift for samtiden. Selv ser jeg utgivelsen mer som et omen, som vi gamle pleide å kalle det før i tiden når vi var mer, eller mindre sikre på at vi så slikt. Som et kall til å redde egen sjel i en tid hvor det snart ikke er annet igjen å redde.

Sokrates forut for sin tid

Det er fullstendig mindblowing hvilken vanvittig kraft det ligger i å redde sjelen sin. Sokrates demonstrerte det med forsvarstalen som var hans siste bidrag til byggingen av den vestlige sivilisasjonen. Og da Sokrates var i ferd med å bli glemt noen hundre år senere, entret Jesus arenaen og gjorde det samme som ham. For oss som var relativt unge på syttitallet og tidlig åttitall var det også de personlige beretningene fra nazistenes konsentrasjonsleire, Gulag og Sonjas bok fra prostitusjonens verden i «Men tankene mine får du aldri,» som vedlikeholdt kunnskapen om hva som er viktig når det bærs til tælinga. Riktignok uten at vi var det bevisst i en slik grad at vi artikulerte det, uvitende som vi var. Det bare satte dype spor i oss.

Men nå i 2024, vet vi.

Å redde sjel krever mot

Sokrates sier det rett ut etter dødsdommen: Jeg kan ikke klandre dere for å gjøre meg vondt, for jeg vet ikke om døden er verre enn livet, men jeg kan klandre dere for å ville meg vondt. (Sånn omtrent fritt gjengitt) Det er i denne sekvensen jeg synes han er mest relevant for nåtiden. Jeg vet ikke hvem Stoltenberg, Hillary, Støre, Biden, Brende og resten av røkla har solgt sjela si til. Jeg vet bare at makta er advokater for menneskelig lidelse og død, hvorfra de dømmer oss kjettere som stiller manglene deres til skue til utstøtelse og lyser oss i bann, uvitende om at de samtidig dømmer seg selv til usselhet av verste sort. Jeg vet ikke en gang om det er riktig å klandre dem. Kanskje er de bare menneskelige, slik Sokrates antyder i forsvarstalen sin.

I en tid hvor vi forbereder oss på døden

Tanken på egen død er langt mindre smertefull enn tanken på å være i livet når døden rammer noen vi er glade i, mens vi selv står igjen. Især når vi ikke er forberedt. Det er da vi snakker fortvilelse som kan være egnet til å rive sjelen i stykker. Og nettopp det er en frykt verken Sokrates, eller Jesus omtalte i stor grad. Jesus bare vekte folk til live igjen, og Sokrates nevner ikke den form for smerte i det hele tatt, etter hva jeg kan se. Det får meg til å grunne på om forholdet hans til døden inneholdt noe langt mer, enn fryktløsheten.

Grandiose tanker

Så her sitter jeg ferdig lest med grandiose Sokrates-inspirerte tanker om åndelig overlevelse samme hva, samtidig som jeg må ta i betraktning at all indre storhet det måtte innebære vil kunne knuses hvis krig, vaksinedød, eller annen ulykke orkestrert av makta rammer noen av de jeg er glad i. Da er jeg sannsynligvis ferdig, og mer død enn Sokrates noen gang kommer til å bli. Men hvis jeg skulle være så heldig at jeg slipper med skrekken, eller garanti om kun min egen død, så er jeg all in for og med Sokrates. Bevares.

Sannhet har evnen til å nå ånden, og det er nettopp her Sokrates vinner på walk over.

Bestemor

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!