Politikk kan beskrives med mange navn. Flottenfeiere og andre ordkunstnere har slått hodet i himmelhvelvet og stundom kalt politikk for «det muliges kunst». I virkelighetens verden har de siste dager, måneder og år vist at en mer dekkende betegnelse må bli «løgnernes kunst» og «opportunistenes åpne mesterskap (Open)».

Nå vil Ola Borten Moe felle regjeringen for valg- og budsjettløgnene. Men er dét noen vits? Er alternativet noe bedre og mer ærlig, for eksempel? Og lar det seg gjøre å kaste regjeringen til Senterpartiets fordel?

Dersom Sp skifter side, noe partiet absolutt bør gjøre av hensyn til dets fremtid og «reason to be», skifter ni mandater plass, fra sosialdemokratisk til borgerlig side. Det holder til flertall i lange baner: 90 mandater mot 79 for Ap + støttepartier.

Løgn-Erna

I så fall står vi i første omgang igjen med en mindretallsregjering som til enhver tid vil sitte på opposisjonens nåde. Å felle regjeringen og overta selv, er en litt annen politisk skål, som krever enhet i rekkene.

Og når overskriften var Ap’s løgner: Kan Sp være sikker på at Høyre er noe mer til å stole på? Lyver Erna Solberg mindre enn Jonas Gahr Støre? Neppe.

Sp har god grunn

Sp har en mer enn god nok grunn til å gjøre et forsøk på å felle Ap-regjeringen: Å fjerne gratis ferger og nedskrivning av studiegjeld til store deler av Distrikts-Norge, er en sak som er mer enn stor nok – særlig når hele budsjettfloppen trolig skyldes slurv og glemsomhet, krydret med sedvanlig politisk Ap-løgn og arroganse. Dermed har Borten Moe helt rett i at partiet bør bidra til å kaste Ap-regjeringen, om det lar seg gjøre.

For hvem skal stemme for mistillitsforslaget? Det kan godt hende at FrP vil kunne stemme for et slikt forslag, skjønt Sp og FrP ikke har gått veldig i takt politisk noen gang tidligere. Men dette har nok Borten Moe tatt høyde for; hans bestefar var blant landets ypperste elite hva gjaldt å bære på sprikende staur.

Men hva så med Høyre? Vil Erna Solberg stemme ned et budsjettforslag hun langt på vei er enig i, og dermed felle en regjering som hun selv godt kunne deltatt i, og det «bare» på grunn av noen løgner. Nei, den må du lenger ut på landet med. Ingen politiker her på berget lyver råere og mer ubeskjedent enn Erna Solberg, bare se på ektemannens aksjebonanza, som i realiteten fant sted i selveste statsministerboligen.

Løgnbasert regjering

Ap-regjeringen har mange løgnaktige statsråder. Jeg nevner i fleng de verste: Espen Barth Eide i Midtøsten-politikken og Terje Aasland i energipolitikken. Statsministeren selv er heller ikke kjent for å være noen ordholden mann, og hans løgn-kurve er avgjort for oppadgående. Men var det noe bedre under Erna Solberg?

Skulle underet mot formodning likevel falle ned over våre hoder, måtte følgende skje:

Sylvi Listhaug og FrP, som vant valget på borgerlig side, får statsministeren og lagledelsen. Erna Solberg får en mer perifer rolle, kanskje kommunalminister. Ola Borten Moe kan bli enten olje- og energi- eller finansminister. Trygve Slagsvold Vedum gir seg og blir bonde.

Ap + Høyre = sant

Spørsmålet er om Erna Solberg ville godtatt noe slikt – jeg tror det ikke.

Nei. Konklusjonen blir som sist jeg tok pennen fatt og etter beste evne tolket den politiske ståa i kongeriket (lite å skryte av). Vi står foran et skifte i hovedskillet i norsk politikk:

Våre to politiske hovedfiender gjennom all tid er nå dem som ligger tettest opptil hverandre og rent faktisk/politisk burde ha regjert sammen. Neppe til folkets beste, men garantert til gavn for deres egen del, deres familier, barn og barnebarn.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!