Wilhelm Steuben, «The Battle of Poitiers», 25th October 732, won by Charles Martel.

Vi lever i en tid med lav historisk bevissthet, og de som styrer, vil ikke at vi skal huske. Radikalisme betyr å rykke ting opp med røttene, og det er dét våre myndigheter har gjort over lang tid. De vil ha oss historieløse, slik at de kan forme oss. Men historien er bare et tastetrykk unna.

Ethvert regime som fører krig mot historien, vil stå overfor en overmakt når det samtidig endrer leveforholdene radikalt.

De eldre husker hvordan Norge så ut. Hvis utviklingen får fortsette, vil den være irreversibel. Norge vil gå tapt.

Når de som styrer, bygger sin makt på at folk ikke husker og ikke forstår, har de valgt en autoritær vei.

Vi husker. Fredag 10. oktober sto et slag som reddet Europa. Slaget sto i Poitiers i Frankrike i 732. Der beseiret Karl Martell den islamske hæren under ledelse av guvernøren av al-Andalus, Abd-al-Rahman al-Ghafiki. Al-Andalus var maurernes betegnelse på Spania.

Etter Muhammeds død hadde muslimske rytterarmeer feid som en hvirvelvind både østover og gjennom Nord-Afrika. Muslimer har aldri glemt. De er i gang med sitt tredje fremstøt, og denne gang er de overbevist om at de vil seire. Invasjonen er finansiert av det angrepne kontinentets egne innbyggere gjennom velferdsstater. Siden disse er best utbygd i Nord-Europa, er det de landene som faller først: Skandinavia, Storbritannia, Tyskland, Frankrike.

Myndighetene er livredde for at befolkningen skal forstå den historiske sammenhengen.

Etter den muslimske profeten Muhammeds død i 632 spredte islam seg som en blodig bølge over hele den arabiske halvøya, nordover til Kaspihavet og østover gjennom Persia og videre, vestover gjennom Egypt og over Nord-Afrika helt til Atlanterhavet. Derfra krysset den Gibraltarstredet og erobret praktisk talt hele den iberiske halvøya, eller al-Andalus, som sarasenene kalte den. På bare hundre år ble krigsherren Muhammads imperialistiske arv et imperium større enn Roma noensinne hadde vært.

I 732 hadde det falne romerske imperiet utviklet seg til et lappeteppe av krigende barbariske stammer over det som nå er det europeiske kontinentet. Da Abd-al-Rahman al-Ghafiki, guvernøren av al-Andalus, krysset Pyreneene med verdens mest suksessrike kampstyrke og begynte å plyndre gjennom det som skulle bli Frankrike mot Paris, var det ingen nasjon, ingen sentral makt, ingen profesjonell hær som var i stand til å stoppe dem.

Ingen hær unntatt én – ledet av den frankiske hertugen Karl, som senere ble bestefar til den hellige romerske keiseren Karl den store. Hans infanterister var, som historikeren Victor Davis Hanson uttrykker det i et fascinerende kapittel i Carnage and Culture, «herdede veteraner med nesten tjue års konstant kamp mot en rekke frankiske, tyske og islamske fiender». Hanson skriver at de romerske legionene hadde gått i oppløsning «på grunn av mangelen på frie borgere som var villig til å kjempe for sin egen frihet og verdiene i deres sivilisasjon». Men den erfarne krigeren Karl hadde samlet livlige, frie krigere under sin kommando som var villige til å forsvare sitt kristne samfunn, og han ledet dem til å avskjære de plyndrende muslimer som etterlot seg et ødelagt spor mot den ultimate premien, Paris.

Romerriket ble svekket da de begynte å rekruttere soldater som ikke var borgere, men fikk betalt som leiesoldater. Troskap og lojalitet ble fremmedord. Derfor er Trumps revitalisering av de amerikanske styrker så viktig. Biden og Demokratene innførte DEI og transkultur. Rekrutteringen avtok. Militæret klarte ikke oppfylle kravene. Nå er målene overoppfylte.

Med USAs globale rolle var dette også noe som berører Europas sikkerhet. Uten USAs evne til global maktprojisering er vi ingenting. Bevisstheten om dette opplagte faktum er lav. Europeiske ledere later som de betyr noe.

Vi lever i en forfallstid hvor myndighetene må begynne å sensurere og overvåke borgerne. Fra nord til sør stiller de nå borgere for retten for å ha forsvart sitt eget samfunn. Men de rører ikke muslimer som hyller drap.

Det er én ting muslimene har til felles med venstresiden: De hyller drap på sine politiske motstandere. Dette har kommet lengst i USA, der Demokratene kaller immigrasjonspolitiet Gestapo, samtidig med at ICE-agenter blir beskutt.

Det som skjer i USA, er en sivilisasjonskrig. Demokratene står for barbari, akkurat som venstresiden i Europa.

USA har frembrakt en Trump. Han er et produkt av en lang historie. Hva har Europa frembrakt?

I oktober 732 (den eksakte datoen er omstridt, men det antas vanligvis å være den 10.) møttes de to hærene på et skogkledd felt mellom Poitiers og Tours (og derfor kalles den påfølgende konfrontasjonen noen ganger slaget ved Poitiers), knapt 175 mil fra Paris i luftlinje. Abd-al-Rahman stilte opp kavaleriet sitt mot Karls solide blokk av frankiske fotsoldater, som med 30.000 mann ifølge noen estimater ikke engang var halvparten så mange som den arabiske og berberske hæren (Hanson spekulerer i at hærene var mer jevnbyrdige, men frankerne var utvilsomt i mindretall).

De motstående styrkene vurderte hverandre i en hel uke før Abd-al-Rahman beordret angrepet den oktobermorgenen. Men hans kavaleri, som normalt stolte på hastighet, mobilitet og terror for å ødelegge udisiplinerte stammer, klarte ikke å trenge igjennom den svært disiplinerte, tungt bevæpnede frankiske falanksen. I sin uunnværlige bok Sword and Scimitar: Fourteen Centuries of War Between Islam and the West siterer min venn, historikeren Raymond Ibrahim, en samtidig krønikeskriver som beskrev at frankerne «stod urørlige som en mur, de var som et belte av is som var frosset sammen og ikke kunne oppløses, mens de drepte araberne med sverdet».

Bare det å snakke om dette slaget, vekker mistenksomhet i dagens Europa. Myndighetene gjør alt for å svekke vårt immunforsvar. Legg merke til at det aldri skjer noe med alle som hyller politiske drap på islams fiender. Nå har venstresiden overtatt denne praksisen etter drapet på Charlie Kirk.

Tro ikke at historien er over. Nå ruller den fortere enn noen gang.

Karl Martell var bestefar til det som ble Europas første samlende konge, Karl den store, som ble kronet i Aachen i år 800.

Uten Karl Martell – intet Europa. Så dagens Europa vil forfølge og straffe en ny Karl Martell.

Men historien viser at myndighetene ikke kan gjøre hva som helst. På et eller annet tidspunkt møter de konsekvensene av sin egen politikk. Kriminalitetsutviklingen i Norge er ett eksempel. På kort tid har den eksplodert. Den viser oss noe som har vært under oppseiling i lang tid, men det systemet myndighetene har konstruert, tillater ikke feedback. De på toppen vil ikke vite det vi ser utspille seg på gateplan. De får derfor enorme problemer med å forklare hvordan vi havnet her og hva de vil gjøre. De kan i virkeligheten ikke gjøre noe som helst. De har manøvrert seg inn i en situasjon hvor de er sjakkmatt.

Da må vanlige mennesker kjenne sitt ansvar. For vårt lands skyld, for de oppvoksende generasjoners skyld. Situasjonen i dag minner sterkt om Romerrikets fall da alt gikk i oppløsning. Den gang tok det flere hundre år. Europa faller på noen tiår, og det er en villet utvikling.

Innvandring er i dag toppen av agendaen for europeerne. Likevel vil myndighetene bare fortsette som før. De haler ut tiden for å skape facts on the ground. For at utviklingen skal bli irreversibel.

Derfor er de livredde for granatene som detonerer i gatene. De forstår at folk vil begynne å tenke: Er dette hva de har ledet oss frem til?

De kan bare se til Sverige, der sprengte oppganger og likvideringer er dagligdags.

Derfor har grantene en politisk konsekvens som myndighetene frykter mer enn fysiske skader.

The Victory That Saved Western Civilization