Vi befinner oss nå der noen av oss ved begynnelsen av Ukraina-krigen advarte om at vi ville ende opp: Krigen kan ikke holdes innenfor Ukrainas grenser.

I stedet truer den med å suge oss inn i en direkte krig med en atommakt. Eskaleringen fortsetter, og det finnes ikke noe effektivt diplomati som kan bryte den nedadgående spiralen. Det var mitt budskap i Debatten på DR her forleden.

Når vi beskriver konflikter, bruker vi ofte trappemetaforen, som Klaus Kondrup forklarer på den informative siden Ukrainedebat.dk. Vi snakker om eskalering – escalier er trapp på fransk. Det betyr ikke bare at konflikten intensiveres, men at partene når et nytt trinn som endrer konfliktens vilkår.

Spørsmålet er: Hvem gikk først opp trappen? Og enda viktigere: Har vi noen kontroll over hvor høyt vi går?

Danmarks utsatte posisjon

Danmark har inntatt en spesielt sårbar posisjon i denne eskalerende konflikten. Vi er et av de europeiske landene som går lengst i konfrontasjonen med Russland, men samtidig et av de svakeste leddene i kjeden. Dette er en ekstremt uklokt småstatspolitikk under rivalisering med en stormakt.

Statsministeren snakker offentlig om «paradigmeskifte» og om vår anskaffelse av våpen som kan ramme dypt inne i Russland. Hun snakker om at krigen i Ukraina først vil ta slutt når Russland kastes ut.

Men vi har ikke noe forsvar til å bakke opp disse ordene. De er tomme og farlige. For eskaleringen betyr at Russland nå fokuserer skarpt mot lille Danmark og gjør oss til et opplagt bombemål i en krig som forhåpentligvis aldri vil komme.

Russerne har allerede reagert. Ambassadøren deres har advart om den farlige eskaleringen. Vi er under angrep fra det som antas å være russiske droner. Sjefen for Forsvarets Efterretningstjeneste har opplyst at russiske krigsskip har rettet våpen mot danske krigsskip og helikoptre i dansk farvann. Det har vært flere eksempler på at russiske skip har seilt på kollisjonskurs med danske fartøyer. Vi har sett jamming av GPS-signaler som har forårsaket omfattende forstyrrelser i Danmark.

Dette er resultatet av en politikk som går ut på å gjøre oss maksimalt synlige uten å sikre oss full støtte fra alle NATO-landene.

Hvem er det egentlig som trapper opp?

Når europeiske ledere møtes, er fortellingen konsistent: Det er Russland som driver konflikten fremover.

Hvis man ser rasjonelt på situasjonen, er det, som Kondrup skriver, lite logisk at Moskva skulle ønske en bredere konflikt. Russland etterstreber sine mål i Ukraina. Dét er kjernen i deres strategi. Å utvide konfrontasjonen til å omfatte hele alliansen, ville stride mot dette. Tvert imot er det russiske ønsket å holde NATO ute av Ukraina.

Men i Vesten tolker man situasjonen annerledes. Vi avviser tanken om at vår militærallianse kan oppfattes som truende, og insisterer på at Ukraina skal kunne bli medlem av NATO, angivelig for å sikre landet mot fremtidige angrep.

Her ligger kjernen i problemet: To uforenlige sikkerhetskrav møtes. NATOs tilstedeværelse i Ukraina versus russisk motstand mot det samme. Denne motsetningen driver konflikten videre uten noen synlig løsning.

Samtidig taler forholdene på bakken sitt eget språk. Russland har overtaket. Men i de vestlige hovedstedene er virkeligheten en annen. Vi lever i en kollektiv fornektelse av den militære virkeligheten.

Problemet med opptrappingsdominans

Opptrappingsdominans betyr at en av partene har militære midler til å dominere neste eskaleringstrinn hvis konflikten intensiveres ytterligere.

Russland har hypersoniske missiler og andre våpensystemer som NATO ikke kan forsvare seg mot eller matche effektivt. Et koordinert angrep mot vestlige kommandosentraler i Tyskland ville lamme alliansens kommandokjede på få timer.

Dette er farlig, for hvis vi trapper opp konflikten i troen på egen styrke, risikerer vi å bli lammet av en russisk gjengjeldelse som vi ikke kan håndtere. Det kan drive oss til desperasjon, og den direkte konfrontasjonen kan, som krigsspill viser, meget vel føre til bruk av atomvåpen.

Vår kollektive forestilling er at vi kan ramme russisk territorium uten konsekvenser. At asymmetrien bare går én vei. Men denne antagelsen er svært risikabel.

Hva gjør vi når det første missilet treffer en NATO-fasilitet – når sjokket setter inn og kommandosystemene våre bryter sammen – hva gjør vi så? Risikoen er at vi i desperasjon griper til enda mer destruktive våpen. Og plutselig befinner vi oss i atomvåpnenes skygge.

Sikkerhetsdilemmaet

Vi er fanget i et sikkerhetsdilemma: Jo mer vi sikrer oss, desto mer utrygge blir vi.

NATO-utvidelsen var ment som sikkerhet, men skapte utrygghet. Vår militære støtte til Ukraina var ment som sikkerhet, men skaper eskalering. Og det finnes ikke noe diplomati mellom Europa og Russland som kan bryte den nedadgående spiralen. Eller gangen opp eskaleringstrappen.

Retorikken skjerpes. Polens statsminister Tusk sier rett ut at vi er i krig. Europa leverer offensive våpen. Det skal bare et uhell til – en russisk drone som krasjer og dreper en familie, nedskyting av russiske jagerfly – for å tenne gnisten som fører til katastrofen.

Russland kommer ikke til å forsvinne. Derfor må vi forankre Russland i en sikkerhetsorden. Dette betyr sannsynligvis ingen NATO-utvidelse til Ukraina, Georgia og Moldova. Nøytrale bufferstater. Ukraina må avstå territorium. Det er smertefullt, men alternativet er verre.

Noen ønsker å se Russland fullstendig nedkjempet og et regimeskifte i Moskva. Men det er uhyre høyt spill mot et svakt Russland med tusenvis av atomvåpen som ikke kan kontrolleres. Et argt og hevnlystent Russland med enda større djevler enn Putin.

Ned trappen

Å gå ned konflikttrappen er ikke svakhet. Det er sunn fornuft når man står overfor opptrappingsdominans.

I stedet møttes europeerne i København og tok til orde for ytterligere eskalering, når de heller kunne satset på defensive våpen og på å bygge opp eget forsvar.

En fredsavtale krever vilje fra begge parter. Den parten som vinner terreng militært, har de beste kortene ved forhandlingsbordet. Da Ukraina rykket frem på slagmarken, forsømte vi å bruke dette momentumet til diplomati. Senere, da Russland hadde tatt over, avviste vi Moskvas krav.

Veien videre må gå gjennom diplomati. Har vi helt glemt den viktigste lærdommen fra den kalde krigen?

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!