Kasper Støvring 
Danmarks statsminister Mette Frederiksen og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen på Hærens Officersskole på Frederiksberg Slot i København den 18. mars 2025. Foto: Emil Nicolai Helms / Ritzau Scanpix / NTB.
Vi må bombe Moskva! Jeg forstår ikke hvorfor USA ikke vil gjøre det. Jeg er Churchill, Trump er Chamberlain, og Putin er Hitler, og han vil bare slutte å erobre Øst-Europa hvis vi bomber Russland!
Sånn lyder den høyttravende retorikken fra skrivebordskrigere når man tar til orde for besinnelse i Ukraina-krigen. Diplomatiets kunst ser ut til å ha forsvunnet, også hos våre ledere. Men når den amerikanske regjeringen beveger seg i retning av mer diplomati i form av dialog med Russland, kan man spørre seg: Gjør europeerne den bevegelsen med dem?
Danmarks statsminister Mette Frederiksen har erklært at vi skal blåse i russernes røde linjer og levere våpen til Ukraina som kan ramme dypt inne på russisk territorium. Et skjebnesvangert solonummer som har utløst direkte trusler mot Danmark fra Russland.
Danmark er et av NATOs svakeste ledd og samtidig et av landene som står i spissen for eskaleringen. Ifølge Forsvarets Efterretningstjeneste har vår omfattende støtte til Ukraina gjort nettopp oss til et prioritert mål for russisk sabotasje, spionasje og hybride trusler (se f.eks. side 42 i FEs rapport).
Mangelen på diplomati under Ukraina-krigen
Under hele Ukraina-krigen er diplomatiet blitt avvist, og militære løsninger er blitt stående igjen som det eneste reelle alternativet.
Vesten lovet Ukraina NATO-medlemskap i 2008. Første feil. Vesten unnlot å utrede reelle forhandlingsalternativer før krigen. Andre feil. Så invaderte Russland Ukraina. Ukrainerne kjempet tappert og dyktig og fikk en åpning for forhandlinger i april 2022. Den ble stengt. Tredje feil. Det gikk bra for ukrainerne frem til november 2022, da Bidens øverste militære rådgiver, general Mark Milley, oppfordret til forhandlinger. Men han ble brakt til taushet. Fjerde feil.
Det er vel å merke ikke gitt at en fredsavtale kunne inngås i disse tilfellene. Men feilen var ikke bare at Vesten unnlot å utforske muligheten – nei, de fordømte også dem som foreslo det. Det var direkte umoralsk, mente ledere og opinionsdannere.
Avvisningen av dialog ble solgt til offentligheten som et moralsk valg. Å snakke med Russland ble sett på som en legitimering av Putin. EUs utenrikssjefer erklærte at krigen ville bli løst på slagmarken, og at Putin er en krigsforbryter som man ikke burde snakke med i det hele tatt.
Da Scholz ringte Putin etter Trumps valgseier, ble det umiddelbart sett på som en undergraving av den diplomatiske isolasjonen av Russland – en isolasjon som skulle tvinge Russland til ettergivenhet, ikke dialog.
Krigen i Ukraina er i stor grad et resultat av at den europeiske sikkerhetsarkitekturen har kollapset. Diplomati var en gang et uunnværlig verktøy for å dempe sikkerhetspolitisk rivalisering mellom motstandere og sikre gjensidig forståelse og kompromissvilje.
Etter den kalde krigen ble diplomatiet i stedet et instrument for å universalisere vestlige liberale verdier og om nødvendig presse andre stater til å overta dem. Diplomati som et belønnings- og straffesystem.
Men i en verden med flere maktsentra kan vi ikke lenger diktere, men må forhandle.
Har vi ikke lært noe av de mislykkede krigene i Irak og Afghanistan? Det blinde overmotet som fulgte av Berlinmurens fall og en følelse av usårbarhet drev oss hodestups inn i disse fatale krigene. Og nå gjentar historien seg i Ukraina, men denne gangen med risiko for en direkte konfrontasjon med en atombevæpnet supermakt.
Diplomatiets kunst
I den euforiske perioden etter Sovjetunionens oppløsning ble Vesten så mektig at vi ikke lenger trengte diplomatiet. Men den tiden er forbi. Vi må gjenopplive den kalde krigens statsmannskunst og lære av diplomater som Kennan, Kissinger og James Baker.
Særlig president George H.W. Bush – ja, Bush senior, den undervurderte diplomatiske mesteren – viste oss en annen vei. Han representerer den glemte kunsten: den kloke statsmann.
Da Sovjetunionen kollapset, viste han ikke triumferende arroganse eller aggresjon, men tålmodig ro. Han unngikk omhyggelig å ydmyke en fallen stormakt og skapte i stedet rom for en fredelig overgang i en av de farligste periodene i verdenshistorien. Han bygget bro over kløften mellom øst og vest gjennom strategisk tilbakeholdenhet og koalisjonsbygging.
Under den første Gulfkrigen samlet Bush en bred global allianse. Krigen tvang Irak ut av Kuwait. Men Bush avsto klokelig nok fra å rykke inn i Bagdad etter Saddam Husseins nederlag. Bush forsto kompleksiteten i internasjonal politikk: at seier ikke bare måles i erobret territorium, men i langsiktig stabilitet.
Bush hadde mange kritikere blant krigshaukene i det Republikanske partiet. De mente at han burde gå hardt ut mot russerne og fjerne Saddam fra makten i Irak. Men historien har talt til Bushs fordel. Det er en lærdom dagens europeiske ledere og opinionsdannere bør ta til etterretning.
Dagens veiskille
I dag står vi ved en korsvei. Valget mellom eskaleringens blinde dans eller diplomatiets kloke kunst er et valg mellom overlevelse og katastrofe. For Ukraina og for Europa.
Våre ledere må gjenfinne diplomatiets kunst.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
