I Dagsavisen forsøker en spaltist å kle sin egen intoleranse i en filosofisk kappe ved å henvise til Karl Poppers «toleransens paradoks».

Argumentet er velkjent og like forutsigbart som det er farlig: For å forsvare det liberale demokratiet, må man være intolerant mot de «intolerante». Problemet er at den meningsbærende klassen selv har tatt definisjonsmakten for hvem disse intolerante er.

Svaret er alltid det samme: Det er deg, meg og alle andre som våger å utfordre deres verdensbilde.

Det som presenteres som et forsvar for et åpent samfunn, er i realiteten en oppskrift på å stenge det. Eliten har snudd Poppers advarsel på hodet og bruker den som et veikart til å rettferdiggjøre sin egen sensur. De har utnevnt seg selv til voktere av toleransen, og i denne rollen har de definert enhver konservativ eller nasjonalt sinnet holdning som en trussel.

Er du bekymret for konsekvensene av masseinnvandring? Da er du intolerant. Stiller du kritiske spørsmål til klimapolitikken som truer arbeidsplasser og velferd? Da er du en fare for samfunnet. Mener du at det finnes to kjønn? Da angriper du minoriteter.

Slik blir paradokset et verktøy for å delegitimere all politisk motstand. Folkelig uenighet blir ikke lenger sett på som en del av demokratiet, men som et symptom på fascisme som må bekjempes.

Spaltisten anklager høyresiden for å rope om «kanselleringskultur», samtidig som de selv vil fjerne meningsmotstandere. Dette er en frekk forvrengning av virkeligheten. Kanselleringskulturen er venstresidens oppfinnelse og fremste våpen. Det er de som i årevis har jobbet for å fjerne folk fra jobber og offentligheten for å ha feil meninger, enten det gjelder biologi, innvandring eller religion.

Når høyresiden endelig tar til motmæle, er det ikke for å kansellere, men for å kreve en slutt på den ensrettingen som har fått herje fritt.

Det hevdes at Trump og hans tilhengere roper om «ytringsfrihet» mens de saksøker aviser. Men hva er mest autoritært: å bruke det etablerte rettssystemet for å forsvare seg mot det man anser som ærekrenkelser, eller å drive kampanjer for «deplatforming» og true alle man er uenig med til taushet?

Venstresiden har gjort det siste til en kunstart.

Kommentatoren avslutter med at fascismen, når den kommer til mediene, vil være «kledd i dress». Han har rett, men han peker i feil retning. Den virkelige trusselen mot et åpent samfunn er ikke den folkevalgte presidenten som utfordrer etablissementet.

Trusselen er den selvtilfredse eliten som, fra sine redaksjonslokaler og universitetskontorer, snakker med rolig innestemme om hvorfor vanlige folks meninger er farlige og må blokkeres.

De er kledd i dress, de snakker et polert språk, og de er overbevist om sin egen moralske overlegenhet. Og de bruker toleransens språk for å bygge et stadig mer intolerant samfunn.

Donald Trump er ikke sykdommen, han er symptomet på at folk har fått nok av denne arrogansen.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.