Sveriges nye borgerlige regjering har på få måneder ryddet opp i køene for svenske statsborgere som vil hente ektefelle fra utlandet. Ventetiden er nå null.

I Norge møtes nordmenn i samme situasjon av en systemkollaps hos UDI, ventetider på flere år og noen av Europas strengeste økonomiske krav.

Kontrasten avdekker en norsk stat som behandler sine egne borgere med en bemerkelsesverdig fiendtlighet.

Svensk handlekraft og sunn fornuft

Kort tid etter at Sveriges nye migrasjonsminister, Johan Forssell fra Moderaterna, tiltrådte i desember 2024, ga han en klar ordre til Migrationsverket: saker som involverer svenske statsborgere og deres utenlandske familiemedlemmer skal prioriteres.

Begrunnelsen er enkel og pragmatisk: denne gruppen søkere er svært liten – kun 365 søknader fra januar til august i år – og det er ingen grunn til at de skal lide under de massive køene for generell innvandring. Resultatet er at Migrationsverket nå starter saksbehandlingen umiddelbart, uten ventetid.

Som om ikke det var nok, stiller Sverige heller ingen inntektskrav til sine borgere i slike saker, og søknadsgebyret er på symbolske 2000 svenske kroner.

Norsk systemsvikt og urimelige krav

Samtidig, i Norge, råder det komplette kaos. Utlendingsdirektoratet (UDI) har i praksis gitt opp å anslå ventetider. En nordmann som i dag vil hente sin thailandske ektefelle til Norge, får beskjed om at UDI jobber med søknader innlevert for over 14 måneder siden, og at de ikke kan si noe som helst om når nyere søknader vil bli behandlet, skriver Thailands Tidende.

Erfaringer fra fortvilte par viser at ventetiden ofte strekker seg mot to år.

Dette byråkratiske marerittet forverres av rigide økonomiske krav. Den norske staten krever at borgeren har en inntekt på minst 400.000 kroner for å kunne leve med sin utenlandske ektefelle i Norge. Dette kravet ekskluderer en tredjedel av norske lønnsmottakere. I tillegg kommer et søknadsgebyr på 11.900 kroner, nesten seks ganger så høyt som i Sverige.

Et politisk valg

Forskjellen mellom Norge og Sverige handler ikke om ressurser, men om politisk vilje og grunnleggende respekt for egne borgere. Den svenske regjeringen, som samtidig strammer inn asyl- og innvandringspolitikken kraftig, har forstått det essensielle: det er en fundamental forskjell på generell innvandring og en statsborgers rett til å danne en familie og leve i sitt eget hjemland.

Den norske staten ser ikke ut til å anerkjenne denne forskjellen. Her blir egne borgere og deres familier fanget i det samme rigide og ineffektive systemet som er designet for å håndtere asylsøkere og arbeidsinnvandrere, med det resultat at nordmenns rettigheter settes til side.

Kontrasten mellom Sveriges nye pragmatisme og Norges rigide byråkrati reiser et fundamentalt spørsmål om hvordan staten behandler sine egne borgere i innvandringspolitikken.

Mens svenskene nå kan starte et familieliv uten å vente på staten, må nordmenn belage seg på årevis med venting og usikkerhet, underlagt noen av Europas strengeste krav.